Problemet med WS Smith er imidlertid at de ikke har bøker jeg vanligvis ville ha lest. Storbritannia er en skygge av seg selv (og dette kommer fra en anglofil). Biografier om supermodellen Kate "du har not hvitt på leppa" Moss, puppemodellen "for mye av det gode er herlig" Jordan, fotballmodellen David "(sett inn en hvilken som helst dum kommentar)" Beckham, evnukkmodellene Westlife og landsbyidiotmodellen Russell Brand dominerer. Skjønnlitterære bøker var i denne bokhandelen stort sett skrevet av chicklitforfatterne Marian Keyes, Sophie Kinsella og Penny Smith, komikerforfatterne Stephen Fry og Ben Elton, utallige actionforfattere og tulleforfatterne Dan Brown, Khaled Hosseini og Paulo Coelho.

Innimellom disse bøkene fant jeg "Beyond Good and Evil" av Friedrich Nietzsche (ti poeng til alle som kan stave etternavnet uten å jukse). Her måtte det være en tilfeldighet. En fluke, som det heter, der en bok ved en feiltakelse hadde kommet på feil sted. Klemt mellom en actionbok fra Afghanistan og en bok som jeg ville anta handlet om neglelakkfjerning, vektkamp, feil kjole til feil sko og slemme venninner. Forordet til denne filosofiske skatten var også fullt av lovord. Jeg gikk for den.

Så feil kan man ta. Nietzsche er så glad i seg selv at det er nesten fascinerende på samme måte som å se folk pille seg i nesa. Han  bestemte seg tydeligvis for å for seg all filosofi før ham, lage stråmenn (forenklede, nesten karikerte utgaver) av dem, rakke ned på dem og så fortelle om sin egen fortreffelighet. Han bestemte seg først for at regler er noe tull, for så å sette opp regler for sin egen filosofi. Som er, i hvert fall etter de første 20 sidene, at dersom man er tøff og barsk og gjør som man vil, da er man knall. Moral er for sveklinger (som Nietzsche selv, om man dømmer etter bildene hans), og Platon er ond. Nietzsche må ha vært veldig glad i Kants uttrykk, og her slenger han disse om seg som om alle skulle vite hva de betydde (jeg innrømmer at jeg strøk i filosofi, men jeg tror ikke engang Nietzsche visste hva det gikk ut på). Full av selvbegeistring skravler han meningsløst non sequitur om ting han mener og mener at andre mener. Rundt side 60 ga jeg opp.

Moral: Ta Dan Brown, le av ham, rist på hodet og anbefal vennene dine om å ikke lese ham. Styr unna filosofiske mesterverk, spesielt skrevet på 1800-tallet av tyskere.

3/10: En god tanke som kunne ha blitt riktig bra om han hadde fjernet seg mer fra Joseph Conrad og "Pianostemming for dummies"

Denne boken er historien om Edgar Drake, som går fra å være en snusfornuftig gentleman i et snusfornuftig ekteskap i den snusfornuftige London til å bli guttunge i Burma, med alle ting det medfører. Grunnen til at Drake drar til Burma, er at den merkelige legen major Anthony Carroll vil ha en ekspert på akkurat Erard-flygler til å stemme Erard-flygelet han har insistert på å få anskaffet, mitt i ikke-britiske nord-Burma. Den britiske hæren kan styre seg for hele opplegget, men ettersom Carroll er viktig, går de med på det. Etter mye om og men og militær uthaling, kommer Drake seg på uortodoks vis til legen, der han også blir hektet inn i et spill om politikk og diplomati.

Dette kunne ha vært en bra bok, men det blir for mange rare ting Drake gjør uten at vi får forklaring. De magisk realistiske fenomenene til Mason blir egentlig mer forvirrende enn supplerende, og boken blir ellers altfor like "Heart of Darkness", uten å ha det forløsende og geniale dobbeltspillet, i hvert fall har ikke jeg oppdaget det. Boken er ellers stappfull av fakta, det være seg om flygelstemming, blomster, fugler, shanfolket eller burmesisk kultur og historie. Det blir mer slitsomt enn hjelpsomt. Plottet som ruller opp er også fullt av huller, merkverdigheter og logiske kortslutninger. Sånt irriterer.

Av karakterene er det egentlig bare Drake man får noen dybde i, og der er ikke dybden all verden heller. Carroll, Masons Kurtz (som ikke likner stort), er stort sett overfladisk og uengasjerende, og det virket som om Drakes fascinasjon for ham var at han var den eneste i det krigsherjede Burma som forsto seg på musikk. Tenke seg til.

Som så mange andre ganger, blant annet med Harstad, blir konklusjonen: God forfatter skriver en ikke altfor bra bok med for mange detaljer.

(Karakterer er ut - ingresser er in) Spennende og filosofisk om kjønnsløs maktkamp og uskyldige brikker 

"The Left Hand of Darkness" handler om Genly Ai, en diplomat/sendebud fra jorden som drar til planeten Gethen, som han og andre besøkende kaller Vinter fordi det er så kaldt der at snøen bare unntaksvis er borte. Jobben hans er å tilby medlemskap i et slags FN, bare for alle land og planeter som finnes. Problemet er at dette er en planet der det å plotte, utfordre hverandres stolthet og å intrigere ("shifgrethor", som det heter der) er så vanlig at alle anser ham som en trussel, en bedrager eller et verktøy for egen vinning. Ai begynner i landet Karhide (endelig en planet med flere land!!), en slags jorden på tidlig 1900-tall uten behov for fremskritt. Ettersom hans allierte holder på med renkespill, kongen av Karhide er gal og at regenten er en Hitler in spe, går ikke dette særlig bra. Ai kommer seg til nabolandet Orgoreyn, som er i catfight med Karhide (ingen av disse landene forstår konseptet krig). Orgoreyn er en blanding av Platons idealstat og Maos Kina, så jobben er langtfra enkel.

I tillegg til de sosiale forskjellene kommer de fysiske. Innbyggerne i Vinter er litt kortere enn mennesker, og mye mer androgyne, eller mer presist, kjønnsløse (hvorfor tenker jeg på Westlife?). Det er en god grunn til det; innbyggerne i Vinter har bare et kjønn i parringstiden, og det varierer faktisk avhengig av hvem som først skifter. Dette kunne ha vært et billig triks, men det blir heller et studium i kjønn og samfunn. Ved å fjerne det kjønnslige, blir forholdene mellom mennesker mindre personlige, mens både krig og forholdsvis hurtig utvikling er uforståelige konsepter. Patriotismen i Karhide blir, som Ais allierte, Therem, påpeker, ikke fedrelandskjærlighet, men fremmedfrykt.

Boken ,som har vunnet et lass med priser, er både kort og god, men det blir litt rart at den evige vandringen i isødet mot slutten av boka får så mye tid. Det er også rart at Therems skjebne blir hengende i luften i så stor grad, da den egentlig ikke er så fornuftig. Slutten er i seg selv også litt flat.  Småting i det store og hele, egentlig. Det er en god bok som filosoferer i kjønnets betydningsløshet. For min del er science fiction blitt et alternativ, såfremt dette er en ledestjerne. 

"Marius doesn’t entertain, or send
Presents, or stand as surety, or lend-
He hasn’t got the money for it. Yet
A mob still courts this unrewarding "friend."
Clients of Rome, how stupid can you get?

Der fikk dere den å tygge på. Jeg sender denne videre til de som måtte føle for å svare på den, men det får i første omgang bli de som ikke allerede har fått den: Aina, Tehme, Titta og Kari.

Uvitende som jeg var, forbandt jeg science fiction med laserpistoler, romskipkamper og monstre i forskjellige størrelser - kort sagt det jeg hadde sett på film. Da jeg likevel ba min far om noe å lese, ble jeg gjort oppmerksom på at dette er helt feil. Det jeg beskriver er "space opera", som er like sterkt knyttet til science fiction som Barbara Cartland er til Jane Austen eller "Iskalde grøss" er Edgar A. Poe.

Science fiction, i hvert fall god science fiction, er skrevet av intellektuelle og beleste, som ofte bruker fremtidsvisjoner til filosofiske betraktninger over historie, sosiologi, antropologi, fysikk, religion eller, selvfølgelig, filosofi. Ved å ha den udefinerbare fremtiden, kanskje også en planet med annen bakgrunn enn vår, har de muligheter til å manipulere forventningene våre.

Likevel greier jeg ikke å slutte å tenke på Luke Skywalker når jeg tenker sci-fi. Har jeg gått glipp av et vell av glimrende litteratur på grunn av fordommer?

6/10 En original og velskrevet bok som blir hindret av for mange avsporinger 

Denne boken tar oss tilbake til ni dager i Istanbul i 1591, der det er intriger og drap i lauget til miniatyrmalere, som kjemper nærmest forgjeves mot den nye europeiske stilen med portretter, perspektiver og andre ugudelige ting. Oppi det hele havner stakkars Kara, som har kommet tilbake etter 12 år i utlendighet, og greier på rekordtid å gjenforelske seg i Sheküre, et hespetre i gudinneform, og bli venn med hennes far, som da er Karas onkel (dette gjør den skjønne Sheküre til hans kusine, men med alt pederastiet som ellers foregår i Istanbul, er dette nesten harmløst i forhold). Mordmysteriet må oppklares i løpet av en nidagersperiode, og oppi det heler er det ørti andre løse tråder som må tvinnes sammen.

Dette kunne fort ha blitt en spennende, men akk så "new wrapping" av en gammel greie, om det ikke hadde vært for Pamuks språk. Ikke bare har han bestemt seg for å la alle hovedpersoner (malerne Stork, Oliven og Sommerfugl, Sheküre, Kara, onkel/pappa Enishte, jødinnen Esther og to-tre til), men mange andre, for eksempel en rekke billedmotiver og farger (derav tittelen) få fortelle sin versjon av hva som skjer. Også morderen, men vi vet jo ikke hvem det er, får si sitt innimellom. Pamuk har gjort masse research for å skrive dette, fordi det er masse å lære seg om minatyrmalere, deres verden og generelt om det tidlig-ottomanske rike. Imidlertid blir det litt for mye nesegrus beundring for bilder, fakta om avdøde malere og sånt. Av og til er det genialt, men av og til er det bare i veien. Språket er så bra at jeg ser Nobel-potensialet, men da kan man jo sende neste til Süskind, som faktisk er bedre. Når det er sagt er det en veldig bra bok.

(PS: litt skuffet over den engelske tittelen: "My name is red". "Karmosin" spiller jo på nyansene til minitiatyrmalerne (og at fargen er blodrød), og "crimson" er da et langt bedre forslag).

8/10: Interessant, vakkert og spennende om tre generasjoner stabeiser som sliter seg gjennom et ubønnhørlig lands historie.

Man skriver ikke over fem hundre sider om Kinas historie, engang den nære, ustraffet. Jung (egentlig Er-Hong) Chang har fått erfare at hennes bok er blitt den nye Ulysses - stadig lovprist, men sjelden lest. Hvorfor i all verden dette er tilfelle aner ikke jeg. Ville svaner er en veldig bra skrevet bok om en familie som opplever frykt, grusomheter og kaos, som prøver å holde sammen på tross av (og av og til på grunn av) ekstremt rare overbevisninger, skikker, synspunkter og fordommer. Den verste er imidlertid politikken; Koumintang er barbarer, mens kommunistene er organiserte bøller. 

Boken handler mest om tre generasjoner ville svaner, - "Hong" - et vanlig fornavn blant jentene i familien, og en passende beskrivelse av de tre hovedpersonene, bestemoren, moren og forfatteren selv. Alle er opprørske, selvstendige og intelligente, tre egenskaper som skaffer dem både fordeler og store ulemper. Bestemoren kommer i en vanskelig knipe når hun blir konkubine, moren får problemer når hennes meninger går på tvers av den stadig mer tilfeldige brutaliteten under Mao, og hovedpersonen selv får en på trynet når hennes naivitet blir revet vekk fra henne uten advarsel et eller annet sted på vei mot Kinas svar på Sørreisa. Disse opplevelsene har en naturlig forklaring, da boken også omhandler også Kinas bloddryppende, brutale, harde, utilgivelige, uforutsigbare og direkte grusomme historie, der den ene bøllen avløser den andre. Imidlertid er det ikke, eller ikke bare, Chiang Kai-Shek og Mao som er representanter for dette, det er millioner av opportunistiske, rå og hensynsløse kinesere uten interesse for andre enn seg selv. Jung Chang sparer ingenting i sine skildringer av dette regimet (som anså Nord-Korea for å være for dekadente!), eller av noen av de tidligere. Boken er ikke skrevet av fedrelandskjærlighet.

Det sier vel det meste at jeg faktisk av og til glemte at det er en (relativt) sann historie jeg leste. Likevel virker hennes skildringer troverdige, alle har feil, også forfatteren, og de fleste er oppslukt av maoismen i sin grusomhet. Grusomhetene er artig skrevet i en nesten nøytral og upersonlig stil. Det er rundt her jeg skal klage på småting. Det er omtrent ingenting å trekke ned, men det er noen små flisespikkinger: for det første, skaff en utgave med kart over Kina. Det er mange reiser til mange byer som de fleste (i hvert fall jeg) ikke har hørt om, som Yibin, Chengdu, Mudken, Yixian, Jinzhou og Tianjin. For det andre er det noen unødvendige repitisjoner: i løpet av noen sider blir vi fortalt at "hun tilga aldri sin mann" eller noe i den retningen minst fire ganger. For det tredje er den vakre nøytraliteten nærmest for nøytral, når katastrofen er et faktum, kunne hun kanskje skyndet seg litt langsommere til neste poeng. På den annen side er kanskje hensikten å vise at det er så ekstremt ille at det blir knapt tid til å dvele. Blant småting blir man imponert over hvor mange skolekamerater Chang har, eller skulle jeg si hadde. De faller som fluer, og man kan undre på om hun gikk i klasse med hele byen til tider. Og det er litt rart at hun først får beslaglagt filmen i kameraet sitt, for siden å si at hun måpte da hun fikk se et kamera for første gang.

Når det er sagt; ta den ut av bokylla eller gå og lån/kjøp den. Den er mer enn verd det.

Har noen av dere noen bøker dere skulle ha lest, men dere aldri greier å lese? Er det fordi dere har begynt på dem og gitt opp, ikke orket eller utsatt det til etter neste bok? Andre grunner?