3/10 - Hadde storyen bare hatt like mye bakgrunnsarbeid som fakta…

En brannfakkel i Fløgstad/Pryser-striden om "Grense Jakobselv": Kan referanser hemme leseopplevelsen? "Lucifers evangelium" har så mange fotnoter at det er vanskelig å si seg uenig. I faglitteratur er det spennende med fotnoter, men da skal man ikke lese fra perm til perm, men stoppe der man synes det er mest interessant. I skjønnlitteratur tar man seg i å finne ut hva det refereres til denne gangen, enda det som oftest gir seg selv.

Selv handlingen er i stor grad Indiana Jones med creepy undertoner. Arkeologen Bjørn Beltø, som er så antihelt at det for lengst har passert klisjé, blir forfulgt fordi han fikk med seg en flik av et pergament som han i et øyeblikks klokskap gjemmer, da det viser seg at flesteparten av de som har tatt i eller bare vet om dette pergamentet blir bestialsk, om enn rituelt, drept. Beltø blir jaget gjennom Europa, fra Ukraina, til Norge, Island, Norge igjen, Nederland, Frankrike og til slutt Roma, der han tar kontakt med en italiensk demonolog. Det viser seg selvfølgelig at skurkene her er en avansert gjeng med djeveldyrkere som er så pappaktige i beskrivelse at man ikke kommer inn under dem (personlig skulle jeg gjerne ha lest deres mening om Burzum, det hadde nok løst opp den stive tonen). Beltø blir på sin side introdusert til en motgruppe, ikke en religiøs, men en forskningsbasert, som prøver å forstå pergamentet i vitenskapens navn. Beltø nærer en sunn skepsis mot dem også.

Selve pergamentet, eller hva nå enn det er, får også en masse oppmerksomhet. Her ligger nok det mest irriterende med boken. Når det heter Lucifers evangelium, har man håp om at det er nettopp det, Lucifers gjennomgang av hendelsesforløpet i Bibelen eller noe slikt. Det hadde vært noe, men livet er sjelden så enkelt. Det viser seg å handle om noe helt annet, noe som, når du endelig finner ut hva det er, gjør at du lurer på hvordan en mann med så mye fantasi som Egeland kan avslutte boken på en så tullete måte. Dette er kiosklitteratur som heldigvis ikke pretenderer fullt så mye som Dan Brown.

PS: Det er konsekvent snakk om et tegn, trikvetra. Dette tegnet har dukket opp i omtrent alle religioner, men min favoritt er fra ledzeppelinismen. Det er tegn nummer to fra venstre, uten ringen.

4/10: Symboltung om selvopptatt professor som får seg to-tre på trynet

"Vanære" handler om David Lurie, en professor i Cape Town som sliter med to problemer. Han er likegyldig til jobben, som er redusert til å holde foredrag for likegyldige studenter, og han har stor seksuell apetitt kombinert med aversjon mot fast forhold. Da han ødelegger forholdet til sin favorittprostituert, legger han sin elsk på en uengasjert student. De to innleder et bisarrt forhold, der hun er utilpass med det hele. Da hennes kjæreste og etter hvert far kommer inn i bildet, blir Lurie anmeldt til universitetet. På tross av flere muligheter til å komme seg pent unna, nekter Lurie å beklage det han har gjort, og blir dermed kastet ut av universitetet. Han ser sannsynligvis på seg som en Sokrates, men resten av verden ser på ham som en tosk. Jeg heller mot verden i dette tilfellet. I stedet for å kjempe, ender han hos sin datter, som bor på en farm langt ute i en avkrok sørøst i Sør-Afrika. Overraskende nok får professoren et relativt godt forhold både til datteren og til det rurale livet, helt til de to blir overfalt og verden blir snudd på hodet. Resten av boken bruker han og datteren på å komme tilbake igjen etter hendelsen, noe som er vanskelig for ham og umulig for henne.

Denne kan fint leses, men det er ikke så mange overraskelser. Tittelen hjelper til med å drepe spenningen, og slenger du til ordet "avmakt", har du summert opp boken. Av persongalleriet: David Lurie er nok litt for usmakelig for meg (han dømmer for eksempel flesteparten etter utseende), datteren er for vag og bifigurene for uvesentlige. Minst like problematisk er den tunge symbolikken. Først ut er minoritetene: Lurie er (sannsynligvis) jøde, datteren er lesbisk, naboen Petrus (som likner på apotekeren i "Madame Bovary") er svart (skjønt de er en majoritet, har de blitt bra undertrykket) og den unge studinen Lurie tafset på er undertrykket av dominerende menn. Det er forfriskende å høre på Rosalind, en av flere ekskoner, som har bein i nesa nok til å omtale Lurie for det han er. Politikken henger også over som en dung sky. Post-apartheid trekkes inn, delvis når Lurie beskriver Petrus som en kaffir, delvis fordi det blir klart at de svarte tar over. Dette er også åpenbart når Lurie oppfører seg som en spesielt arrogant lensherre som blir tatt inn av realitetene; han er i ferd med å bli en leilending. Hundene i historien er også tungt brukt. Datteren mister sine når alt går under, og Lurie bruker dem for å bearbeide vanæren, mens han registrerer at hunder ikke har konseptet ydmykelse. 

Kort sagt, dette er en fin nok bok som du godt kan slippe å lese om du heller vil lese en annen bok. Enda den vant tonnevis av priser, får du fort følelsen av å lest den før.

5/10: En bokorm og en original surrer rundt på Kreta

Zorba the Greek handler både om nevnte Zorba og om en bokorm som opplever en sommer sammen med ham på Kreta. Bokormen og fortellerstemmen har lest ørti klassikere, og er en slags sosialistisk buddhist-kristen hybrid. Mens denne sitter på kaien, ramler den lett skravlende eventyreren Zorba opp og overbeviser fortelleren om at han må bli med til Kreta, der fortelleren har leid en brunkullmine. Fortelleren, som garantert hadde blitt med på T5PC og trodd på OJ Simpsons forsvarstale, går med på dette, og vips drar de to til Kreta. På Kreta opplever de mye vakkert, men også mye tragisk i landsbyen, som inkluderer en vakker og ung enke, en fallert tidligere cabaretstjerne, en bitter krovert og en haug med andre figurer. Og oppi det hele skal hovedpersonen skrive ferdig sitt verk (muligens en roman, et skuespill, et filosofisk verk - det er ikke klart) om Buddha. Så fort han skjønner hva han driver med.

Men dette er egentlig nesten bare bakgrunnsstøy. Hele boken handler egentlig om hovedpersonen og Zorba, som er en livskraft av en person. Han har opplevd det meste, og forteller gjerne om det til hovedpersonen, som blir mer og mer begeistret for Zorbas enkle livsfilosofi (som blant annet går ut på at der ordene ikke strekker til, tar dansingen over, jamfør den kjente snutten fra filmen). Filosofien er sjarmerende og ektefølt, og sånn sett en kontrast til hovedpersonen, som har kun boklig kunnskap til livets realiteter og hvordan man skal takle dem. Hovedpersonen er imidlertid ikke så enkel at han bytter ut det ene med det andre, han prøver å få begge deler til å fungere i harmoni - noe som selvfølgelig betyr at han går på kompromiss av begge.

Litt tilbake til bakgrunnsstøyet: enken, cabaretstjernen, landsbyen, munkeklosteret på toppen av fjellet og arbeiderne i kullminen får alle sterk innvirkning på dem begge. Zorba har sett verden i sin stygghet, det har ikke hovedpersonen. Dette hjelper imidlertid hovedpersonen til å bli kvitt kanskje den verste av alle hans demoner - den moralske, opphøyede. Det er langt mer tak i Zorba sånn sett, og man håper stadig at hovedpersonen lærer i alle fall litt av Zorba uten at det blir med begeistring og store ord før han trekker seg tilbake til boken sin.

Boken drives fram av Zorbas funderinger på hva verdenen er. Hans stadige spørsmål om hvorfor man dør, hva kvinnen er, hva nasjon og nasjonalisme er og denslags bringer fram interessante poeng, men samtidig blir det litt for naivt til tider. Hovedpersonen er selv relativt tørr og litt i veien, og han kunne med hell ha gitt denne energibunten fra Makedonia litt motstand. Avslutningskapittelet der de drar fra Kreta blir også litt halvveis, og her støtter jeg filmen (som jeg for øvrig ikke har sett…) i å kutte det ut. Zorba er det essensielle greske, med dionysisk energi og livsglede, en reiseerfaring lik Odyssevs, en sokratisk nysgjerrighet og en kvinneapetitt som knapt står tilbake fra Zevs. Blir du imidlertid lei av ham, noe som ikke er lett, er nok ikke denne boken noe for deg. Til og med i de små tilfellene der han ikke er til stede, er Zorbas ånd over boken.

6/10: Morsom matematisk lek med historie

Etter mye drøvtygging av de håpløse funderingene og det kubistiske skravlet til le Clezio og pathosfunderingene til McCormac, har jeg endelig fullført en bok igjen. Og jamen er det ikke nok en science fiction-bok.

"Foundation" begynner med at Hari Seldon, en matematiker som beregner en sosiologisk-matematisk matrise som antar hvordan historien utvikler seg, blir beordret vekk fra det intergalaktiske keiserrike til Terminus (omtrent som å tvangsflyttes fra New York City til Øystre Slidre) fordi analysene hans peker i retning at keiserriket går lukt åt skogen. Dette passer Seldon; han tar med seg hundre tusen mennesker dit for å prøve å få til et samfunn som kan være et sivilisasjonens lys i et mørke av barbari. Det viser seg at Seldons kalkyler stemmer. Før Seldon dør, har han imidlertid passet på at psykohistorie (som han kaller matematikken sin) ikke huskes. Hans etterkommere skal leve etter beregningene uten å vite om dem og dermed prøve å påvirke dem. Før Seldon selv setter sykkelen i stativet, lager han hologramframvisninger av seg selv der han råder befolkningen til hva de skal gjøre ved de forskjellige problemene som dukker opp, og setter dem igang slik at de dukker opp bare i de tilfeller der alle alternativer er utbrukt, og det bare er ett alternativ igjen (en såkalt Seldon-krise).

Ettersom Seldon tar på seg tredressen relativt tidlig i boken, er resten av boken å betrakte som et studium i laboratorierotter som reagerer ifølge Seldons matrise. Boken har sånn sett ingen egentlig hovedperson. Dette forklarer også svakhetene ved boken. Bokens tykkelse (bare 187 sider i min utgave) gir liten tid til dype karakteristikker av personene, og det er forsåvidt heller ikke poenget. Imidlertid er noen av heltene noe for flinke til å innse, om ikke de matematiske bakgrunnene, så de praktiske konsekvensene. Når de blir truet med utslettelse, har de klokketro på en filosofi trukket ut av eget hode og dette hologrammet av Seldon. 

Det som virkelig er moro med denne boken, er imidlertid den klare parallellen mellom tiden mellom det intergalaktiske keiserrikes fall og Romerrikets tilsvarende. Utviklingen er lik vår til at tanken at det finnes mekanismer og regler for historiens (altså vår) utvikling er besnærende. Imidlertid er slutten noe hengende i luften. Boken er del av en triologi, og står derfor kanskje ikke helt støtt på egen hånd.

6/10: God idé som reddes fra pratmakeri av glimrende forord

Harry G. Frankfurt skrev i 1985 et essay som etter mye om og men ble til denne søte, lille boken på under nitti sider. Den tar for seg temaet "bullshit", det vil si ytringer som har et likegyldig forhold til sannhet og som er til for å få taleren til å komme bedre ut av det enn han ligger an til. Boken er skrevet på fagspråk, og er dermed oppriktig i sin bevisningsform. Det er ikke snakk om et populærvitenskapelig verk. At den har blitt populær, skyldes vel likevel at han setter fingeren på et vesentlig punkt, at de aller fleste politikere og pratmakere faktisk ikke faktisk lyver; til det krever at det er en bevissthet om løgnen. I stedet kommer de med våsete reklamespråk eller tomme vendinger, som egentlig er bare til irritasjon og forstyrring; løfter som aldri holdes, tomsnakk om, for eksempel, kjernefysiske våpen eller evinnelig definisjonsspikking.

Det merkelige med denne boken er imidlertid at den er så godt som blottet for eksempler. Det vil si, den norske utgaven har et glimrende forord av Lars Fr. H. Svendsen som må leses, gjerne etter at selve boken er lest, som setter teorien ut i praksis. Frankfurt gidder dessverre ikke dette. I stedet kverner han inn poengene sine så mye at du nesten mistenker at han bulshitter litt selv når han for femte gang hamrer inn at bullshit har et likegyldig forhold til sannhet.

Uten Svendsens glimrende forord, vet jeg neimen ikke om jeg ville ha anbefalt denne boken. Svendsen beviser hvordan man finner bulshittere overalt, både i USA, i den rødgrønne regjeringen, i regjeringen Bondevik og i diverse politisk ekstreme miljøer. Han debatterer også bullshitens sosiale verdi, at det av og til er lov til å bullshitte. Svendsen gjør dette så lett og så salgbart at resultatet er en søt, liten bok som absolutt kan more på vei til jobben.

6/10: Spennende nøkkelroman om et mordmysterium i et primitivt England med ikke altfor mye skravling

(Takk til Ståle for tips om denne boken)

"An Instance at the Fingerpost" er en snål tittel på en svært god bok. Handlingen er lagt til England i 1663, der det politiske bakteppet er svært vesentlig (i den anledning skriver jeg en kjapp gjennomgang i kommentarfeltet). I utgangspunktet er det et mordmysterium som blir fortalt omtrent femten år i ettertid av fire aktører. Det begynner med reiseskildringene til handelsreisende Marco di Cola, som kom til den forblåste og primitive øya England (dette er ikke en bok for anglofile med et svakt hjerte) for å ordne opp i farens forretninger. Dette viste seg å være ørkesløst, og i stedet dro han til Oxford, der han ble kjent med universitetsbyens leger. Han var selv en halvstudert lege, og tok av barmhjertighetsårsaker seg av moren til en ung jente med navn Sarah Blundy. Både Marco di Cola og Blundy ble involvert i intriger, og da en av universitetenes store menn døde, ble unge Blundy etter hvert anklaget.

Imidlertid er Colas beretninger, som i like stor grad handler om hans eksperimenter med blod og de aparte engelske akademikere han møter, bare en fjerdedel av boken. Andre karakterer forteller sin versjon av hva som egentlig skjedde, basert på manuskriptet til Cola og etter hvert de andre personenes notater til dette manuskriptet. Resultatet blir en broket oppsummering der man knapt kan tro helt på noen, og bare litt på to av dem. Jeg unnlater her å fortelle hvem som gir sin versjon av hendelsesforløpet, da dette er artigere å lese seg til på egen hånd. Det får holde å si at det er svært forskjellige oppsummeringer med svært forskjellig trykk.

Dette er imidlertid ikke noe egentlig mordmysterium, du får ikke nok ledtråder til å oppdage det noe særlig før det viser seg. Bokens styrke ligger heller i den gode beskrivelsen av tankesettet i England under Restoration-tiden. Enda de tre andre bidragsyterne (samtlige er engelske) viser hva de representerer, er Colas oppsummering av de engelske skikkene, xenofobien, maten og staheten som grenser til dumhet, kostelig. Han tar dem ofte på kornet, særlig når han sier at engelskmenn ikke stoler på noe som er oppdaget av utlendinger, og at de anklager utlendinger for å ha stjålet ideene deres (dette viser seg etter hvert å få en ekstra absurd dimensjon). Kort sagt, her virker sydeuropeiske katolikker siviliserte og kloke, mens nordeuropeiske protestanter er moralistiske og dgmatiske barbarer.

Dette er en svært god bok, og det er lite å pirke på, om enn jeg ikke er sikker på slutten. Boken er en nøkkelroman med flere kjente mennesker i persongalleriet (filosofen Locke, arkitekten Wren og matematikeren Wallis er de mest kjente). Det er interessant å se hvordan de blir skildret, men av og til blir de enten en anelse moderne eller en anelse ekstreme. Det er også merkelig hvordan, når Cola refererer til et teaterstykke (også kostelig lesning) snakker han om Hamlet, mens Wood sier at det er snakk om "King Lear".

Problemet med WS Smith er imidlertid at de ikke har bøker jeg vanligvis ville ha lest. Storbritannia er en skygge av seg selv (og dette kommer fra en anglofil). Biografier om supermodellen Kate "du har not hvitt på leppa" Moss, puppemodellen "for mye av det gode er herlig" Jordan, fotballmodellen David "(sett inn en hvilken som helst dum kommentar)" Beckham, evnukkmodellene Westlife og landsbyidiotmodellen Russell Brand dominerer. Skjønnlitterære bøker var i denne bokhandelen stort sett skrevet av chicklitforfatterne Marian Keyes, Sophie Kinsella og Penny Smith, komikerforfatterne Stephen Fry og Ben Elton, utallige actionforfattere og tulleforfatterne Dan Brown, Khaled Hosseini og Paulo Coelho.

Innimellom disse bøkene fant jeg "Beyond Good and Evil" av Friedrich Nietzsche (ti poeng til alle som kan stave etternavnet uten å jukse). Her måtte det være en tilfeldighet. En fluke, som det heter, der en bok ved en feiltakelse hadde kommet på feil sted. Klemt mellom en actionbok fra Afghanistan og en bok som jeg ville anta handlet om neglelakkfjerning, vektkamp, feil kjole til feil sko og slemme venninner. Forordet til denne filosofiske skatten var også fullt av lovord. Jeg gikk for den.

Så feil kan man ta. Nietzsche er så glad i seg selv at det er nesten fascinerende på samme måte som å se folk pille seg i nesa. Han  bestemte seg tydeligvis for å for seg all filosofi før ham, lage stråmenn (forenklede, nesten karikerte utgaver) av dem, rakke ned på dem og så fortelle om sin egen fortreffelighet. Han bestemte seg først for at regler er noe tull, for så å sette opp regler for sin egen filosofi. Som er, i hvert fall etter de første 20 sidene, at dersom man er tøff og barsk og gjør som man vil, da er man knall. Moral er for sveklinger (som Nietzsche selv, om man dømmer etter bildene hans), og Platon er ond. Nietzsche må ha vært veldig glad i Kants uttrykk, og her slenger han disse om seg som om alle skulle vite hva de betydde (jeg innrømmer at jeg strøk i filosofi, men jeg tror ikke engang Nietzsche visste hva det gikk ut på). Full av selvbegeistring skravler han meningsløst non sequitur om ting han mener og mener at andre mener. Rundt side 60 ga jeg opp.

Moral: Ta Dan Brown, le av ham, rist på hodet og anbefal vennene dine om å ikke lese ham. Styr unna filosofiske mesterverk, spesielt skrevet på 1800-tallet av tyskere.

3/10: En god tanke som kunne ha blitt riktig bra om han hadde fjernet seg mer fra Joseph Conrad og "Pianostemming for dummies"

Denne boken er historien om Edgar Drake, som går fra å være en snusfornuftig gentleman i et snusfornuftig ekteskap i den snusfornuftige London til å bli guttunge i Burma, med alle ting det medfører. Grunnen til at Drake drar til Burma, er at den merkelige legen major Anthony Carroll vil ha en ekspert på akkurat Erard-flygler til å stemme Erard-flygelet han har insistert på å få anskaffet, mitt i ikke-britiske nord-Burma. Den britiske hæren kan styre seg for hele opplegget, men ettersom Carroll er viktig, går de med på det. Etter mye om og men og militær uthaling, kommer Drake seg på uortodoks vis til legen, der han også blir hektet inn i et spill om politikk og diplomati.

Dette kunne ha vært en bra bok, men det blir for mange rare ting Drake gjør uten at vi får forklaring. De magisk realistiske fenomenene til Mason blir egentlig mer forvirrende enn supplerende, og boken blir ellers altfor like "Heart of Darkness", uten å ha det forløsende og geniale dobbeltspillet, i hvert fall har ikke jeg oppdaget det. Boken er ellers stappfull av fakta, det være seg om flygelstemming, blomster, fugler, shanfolket eller burmesisk kultur og historie. Det blir mer slitsomt enn hjelpsomt. Plottet som ruller opp er også fullt av huller, merkverdigheter og logiske kortslutninger. Sånt irriterer.

Av karakterene er det egentlig bare Drake man får noen dybde i, og der er ikke dybden all verden heller. Carroll, Masons Kurtz (som ikke likner stort), er stort sett overfladisk og uengasjerende, og det virket som om Drakes fascinasjon for ham var at han var den eneste i det krigsherjede Burma som forsto seg på musikk. Tenke seg til.

Som så mange andre ganger, blant annet med Harstad, blir konklusjonen: God forfatter skriver en ikke altfor bra bok med for mange detaljer.