In libris libertas

6/10: Morsom matematisk lek med historie

Etter mye drøvtygging av de håpløse funderingene og det kubistiske skravlet til le Clezio og pathosfunderingene til McCormac, har jeg endelig fullført en bok igjen. Og jamen er det ikke nok en science fiction-bok.

"Foundation" begynner med at Hari Seldon, en matematiker som beregner en sosiologisk-matematisk matrise som antar hvordan historien utvikler seg, blir beordret vekk fra det intergalaktiske keiserrike til Terminus (omtrent som å tvangsflyttes fra New York City til Øystre Slidre) fordi analysene hans peker i retning at keiserriket går lukt åt skogen. Dette passer Seldon; han tar med seg hundre tusen mennesker dit for å prøve å få til et samfunn som kan være et sivilisasjonens lys i et mørke av barbari. Det viser seg at Seldons kalkyler stemmer. Før Seldon dør, har han imidlertid passet på at psykohistorie (som han kaller matematikken sin) ikke huskes. Hans etterkommere skal leve etter beregningene uten å vite om dem og dermed prøve å påvirke dem. Før Seldon selv setter sykkelen i stativet, lager han hologramframvisninger av seg selv der han råder befolkningen til hva de skal gjøre ved de forskjellige problemene som dukker opp, og setter dem igang slik at de dukker opp bare i de tilfeller der alle alternativer er utbrukt, og det bare er ett alternativ igjen (en såkalt Seldon-krise).

Ettersom Seldon tar på seg tredressen relativt tidlig i boken, er resten av boken å betrakte som et studium i laboratorierotter som reagerer ifølge Seldons matrise. Boken har sånn sett ingen egentlig hovedperson. Dette forklarer også svakhetene ved boken. Bokens tykkelse (bare 187 sider i min utgave) gir liten tid til dype karakteristikker av personene, og det er forsåvidt heller ikke poenget. Imidlertid er noen av heltene noe for flinke til å innse, om ikke de matematiske bakgrunnene, så de praktiske konsekvensene. Når de blir truet med utslettelse, har de klokketro på en filosofi trukket ut av eget hode og dette hologrammet av Seldon. 

Det som virkelig er moro med denne boken, er imidlertid den klare parallellen mellom tiden mellom det intergalaktiske keiserrikes fall og Romerrikets tilsvarende. Utviklingen er lik vår til at tanken at det finnes mekanismer og regler for historiens (altså vår) utvikling er besnærende. Imidlertid er slutten noe hengende i luften. Boken er del av en triologi, og står derfor kanskje ikke helt støtt på egen hånd.

(Karakterer er ut - ingresser er in) Spennende og filosofisk om kjønnsløs maktkamp og uskyldige brikker 

"The Left Hand of Darkness" handler om Genly Ai, en diplomat/sendebud fra jorden som drar til planeten Gethen, som han og andre besøkende kaller Vinter fordi det er så kaldt der at snøen bare unntaksvis er borte. Jobben hans er å tilby medlemskap i et slags FN, bare for alle land og planeter som finnes. Problemet er at dette er en planet der det å plotte, utfordre hverandres stolthet og å intrigere ("shifgrethor", som det heter der) er så vanlig at alle anser ham som en trussel, en bedrager eller et verktøy for egen vinning. Ai begynner i landet Karhide (endelig en planet med flere land!!), en slags jorden på tidlig 1900-tall uten behov for fremskritt. Ettersom hans allierte holder på med renkespill, kongen av Karhide er gal og at regenten er en Hitler in spe, går ikke dette særlig bra. Ai kommer seg til nabolandet Orgoreyn, som er i catfight med Karhide (ingen av disse landene forstår konseptet krig). Orgoreyn er en blanding av Platons idealstat og Maos Kina, så jobben er langtfra enkel.

I tillegg til de sosiale forskjellene kommer de fysiske. Innbyggerne i Vinter er litt kortere enn mennesker, og mye mer androgyne, eller mer presist, kjønnsløse (hvorfor tenker jeg på Westlife?). Det er en god grunn til det; innbyggerne i Vinter har bare et kjønn i parringstiden, og det varierer faktisk avhengig av hvem som først skifter. Dette kunne ha vært et billig triks, men det blir heller et studium i kjønn og samfunn. Ved å fjerne det kjønnslige, blir forholdene mellom mennesker mindre personlige, mens både krig og forholdsvis hurtig utvikling er uforståelige konsepter. Patriotismen i Karhide blir, som Ais allierte, Therem, påpeker, ikke fedrelandskjærlighet, men fremmedfrykt.

Boken ,som har vunnet et lass med priser, er både kort og god, men det blir litt rart at den evige vandringen i isødet mot slutten av boka får så mye tid. Det er også rart at Therems skjebne blir hengende i luften i så stor grad, da den egentlig ikke er så fornuftig. Slutten er i seg selv også litt flat.  Småting i det store og hele, egentlig. Det er en god bok som filosoferer i kjønnets betydningsløshet. For min del er science fiction blitt et alternativ, såfremt dette er en ledestjerne.