In libris libertas

3/10: En god tanke som kunne ha blitt riktig bra om han hadde fjernet seg mer fra Joseph Conrad og "Pianostemming for dummies"

Denne boken er historien om Edgar Drake, som går fra å være en snusfornuftig gentleman i et snusfornuftig ekteskap i den snusfornuftige London til å bli guttunge i Burma, med alle ting det medfører. Grunnen til at Drake drar til Burma, er at den merkelige legen major Anthony Carroll vil ha en ekspert på akkurat Erard-flygler til å stemme Erard-flygelet han har insistert på å få anskaffet, mitt i ikke-britiske nord-Burma. Den britiske hæren kan styre seg for hele opplegget, men ettersom Carroll er viktig, går de med på det. Etter mye om og men og militær uthaling, kommer Drake seg på uortodoks vis til legen, der han også blir hektet inn i et spill om politikk og diplomati.

Dette kunne ha vært en bra bok, men det blir for mange rare ting Drake gjør uten at vi får forklaring. De magisk realistiske fenomenene til Mason blir egentlig mer forvirrende enn supplerende, og boken blir ellers altfor like "Heart of Darkness", uten å ha det forløsende og geniale dobbeltspillet, i hvert fall har ikke jeg oppdaget det. Boken er ellers stappfull av fakta, det være seg om flygelstemming, blomster, fugler, shanfolket eller burmesisk kultur og historie. Det blir mer slitsomt enn hjelpsomt. Plottet som ruller opp er også fullt av huller, merkverdigheter og logiske kortslutninger. Sånt irriterer.

Av karakterene er det egentlig bare Drake man får noen dybde i, og der er ikke dybden all verden heller. Carroll, Masons Kurtz (som ikke likner stort), er stort sett overfladisk og uengasjerende, og det virket som om Drakes fascinasjon for ham var at han var den eneste i det krigsherjede Burma som forsto seg på musikk. Tenke seg til.

Som så mange andre ganger, blant annet med Harstad, blir konklusjonen: God forfatter skriver en ikke altfor bra bok med for mange detaljer.

6/10 En original og velskrevet bok som blir hindret av for mange avsporinger 

Denne boken tar oss tilbake til ni dager i Istanbul i 1591, der det er intriger og drap i lauget til miniatyrmalere, som kjemper nærmest forgjeves mot den nye europeiske stilen med portretter, perspektiver og andre ugudelige ting. Oppi det hele havner stakkars Kara, som har kommet tilbake etter 12 år i utlendighet, og greier på rekordtid å gjenforelske seg i Sheküre, et hespetre i gudinneform, og bli venn med hennes far, som da er Karas onkel (dette gjør den skjønne Sheküre til hans kusine, men med alt pederastiet som ellers foregår i Istanbul, er dette nesten harmløst i forhold). Mordmysteriet må oppklares i løpet av en nidagersperiode, og oppi det heler er det ørti andre løse tråder som må tvinnes sammen.

Dette kunne fort ha blitt en spennende, men akk så "new wrapping" av en gammel greie, om det ikke hadde vært for Pamuks språk. Ikke bare har han bestemt seg for å la alle hovedpersoner (malerne Stork, Oliven og Sommerfugl, Sheküre, Kara, onkel/pappa Enishte, jødinnen Esther og to-tre til), men mange andre, for eksempel en rekke billedmotiver og farger (derav tittelen) få fortelle sin versjon av hva som skjer. Også morderen, men vi vet jo ikke hvem det er, får si sitt innimellom. Pamuk har gjort masse research for å skrive dette, fordi det er masse å lære seg om minatyrmalere, deres verden og generelt om det tidlig-ottomanske rike. Imidlertid blir det litt for mye nesegrus beundring for bilder, fakta om avdøde malere og sånt. Av og til er det genialt, men av og til er det bare i veien. Språket er så bra at jeg ser Nobel-potensialet, men da kan man jo sende neste til Süskind, som faktisk er bedre. Når det er sagt er det en veldig bra bok.

 

(PS: litt skuffet over den engelske tittelen: "My name is red". "Karmosin" spiller jo på nyansene til minitiatyrmalerne (og at fargen er blodrød), og "crimson" er da et langt bedre forslag).

6/10: Odysseen 2000 sitter som et skudd for baugen

Denne boken falt jeg helt for. den er artig og interessant. Aldri spennende, da du vet hva som skjer, men samtidig gøy å se hvordan Atwood løser de situasjonene man vet kommer til å skje. Dessuten forthener Penelopes historie å bli hørt. Der Odyssevs (heldigvis ikke Ulysses) er blitt beskrevet som en helt på tross av hans utroskap, latskap, likegyldighet og bedrageri, har Penelope, som ventet i 20 år og måtte holde glupske friere unna, vært gitt lite oppmerksomhet. Etter over 3000 år bestemmer hun seg imidlertid endelig for å fortelle sin historie, hennes versjon av de to homerske mesterverk, sett fra Itaka. Hun holder til i dødsriket, men hun har holdt seg godt orrientert om hva som har skjedd i verden, med noen sleivspark til vår kultur. Men mest til hennes egen, som hun har lite til overs for.

Penelope var datteren av en konge og en nymfe, ikke uvanlig i de tider. Heller ikke uvanlig opplever hun at et orakel spår at hun vil sy farens likklede og forårsake hans død, og i tråd med dette, kaster faren henne i vannet. Hun overlever dette, og faren ber om tilgivelse etter hvert (dette er jo svært lik Persevs og ganske likt ørti andre historier, men en god historie kan nesten ikke fortelles for ofte). Etter hvert blir hun eldre, og som 15-åring er hun gifteklar. Odyssevs vinner henne, selvfølgelig med juks, og sannsynligvis fordi han dermed kan stikke av med en større formue, også dette med litt maniuplering. Penelope er egentlig glad for å komme seg vekk, og greier etter hvert også å venne seg til den forblåste øya Itaka. Verre blir det når Penelopes kusine, som hun har lite til overs for, starter Trojanerkrigen. Mens Odyssevs i 20 år befinner seg enten i Troja eller på verdens nest lengste omvei hjem (bare slått av jødenes berømte vei fra Egypt til Israel), må Penelope klare seg som best hun kan, først ensom, og så med for mange gjester. For etter at man antar at Odyssevs er død, begynner friere å storme til palasset hennes og spise henne ut av gård og grunn. At de gidder å henge der i 5 år, er jo helt ekstremt, men dette er profesjonelle snyltere. Særlig går det ut over hennes 12 unge tjenestepiker, som må slite seg gjennom et helvete som får dødsriket til å virke som en befrielse.

Stilen er egentlig en kort roman (nesten novelle, så fort går det å lese den, jeg brukte bare to dager), ispedd med shantyer og klagekor, forelesninger, rettsaker og masse annet gøy fremført av hennes tjenestepiker. Den røde tråden er Penelopes oppriktige og bare delvis bitre gjenfortelling om hvordan det var å være gift med antikkens mest selvopptatte snik. Tjenestepikenes elegante avbrudd har en viktig funksjon - de setter Penelope på plass. Riktignok hadde hun det ille, men hun hadde det langt bedre enn de fleste andre under henne i rang. Imidlertid blir også tjenestepikene delvis satt på plass, men bare indirekte. Den er farlig nær en 7-er, men er nok litt for kort eller litt for lite skarp. Dessuten hadde jeg håpet at Penelope var litt smidigere med sitt vitt. Men altså bare bittelitt.

 

5/10 -  Spennende amerikansk magisk-realisme uten den nødvendige forløsningen

David Zimmer, en professor i litteratur i et universitet i Vermont, har nettopp mistet både kone og to veldig unge sønner i en flyulykke. Dette takler han ved først å gå i oppløsning, og så ved å oppføre seg delvis som en tulling og delvis som en huleboer. Innimellom dette kommer han over en dokumentar om stumfilmskapere, der den relativt ukjente Hector Mann faktisk greier å få huleboeren Zimmer til å le. Som resultat av dette bestemmer Zimmer seg for å skrive en biografi om Mann. Han ser alle de tolv filmene som er å oppspore som er laget av Mann, og det viser seg at alle har relativt nylig blitt sendt rundt til forskjellige filminstitutter både i USA og Europa av en anonym avsender. Etter mye om og men ender han opp med å fullføre biografien om Hector Mann, som forsvant under mystiske omstendigheter. Like etter at boken, som får anstendige kritikker og et OK salg, kommer ut, blir han kontaktet av en Frieda Spelling, som insisterer på at hun er Hector Manns kone, og at Hector ønsker å møte ham i New Mexico. Etter mye om og men blir Zimmer sugd inn i livet til Hector Mann, der hans selv må finne ut hva som har skjedd, hvem som er hvem, hvordan og, ikke minst hvorfor ting skjer slik de skjer.

Enda dette kan høres ut somen detektivroman, er det langt fra det. Det er kanskje heller en forgjengelighetsroman. Zimmer jobber på si med oversettelsen av Chateaubriands selvbiografi Memories of a dead man (Zimmers oversettelse, det tradisjonelle er “Memories from beyond the Grave”), og han ramler også over “My Last Sigh” av Buñuel. Disse titlene er vesentlige for å forstå boken. Død, tilintetgjørelse og higen etter å oppnå begge sukkwe opp i forskjellige sammenhenger, og boken er full av paralleller mellom tragiske eller melankolske film- eller litteaturfigurer og sentrale personer i boka. For eksempel sammenhengen mellom hovedpersonen og den mystiske Hector Mann, noe som forklarer at halvparten av boka ikke handler om hovedpersonen i det hele tatt. På dette tidspunkt er det greit å få litt pause fra Zimmer, fordi det kan bli for mye selvrettferdig bølleopptreden. Dessuten er egentlig handlingene og funksjonene til karakterene viktigere enn karakterene selv. Deres liv og skjebne er nermest et apropos til tider. Det er likevel ikke en trist og desperat bok, men en fin skildring om liv, kunst og drømmer. Også fine drømmer, dersom man ser etter.

Altså, en god bok. Flott research og pent språk. Gå gjerne og les. Men vær observant på at hovedpersonen, som i egenskap av å være litteraturprofessor hater lydfilm, ser ting gjennom sine øyne. Disse øynene er en smule nærsynte, og denne nesetippmentaliteten kan forklare intensiteten innen kjærlighetsforholdet, Zimmers innvolvering i det som skjer på gården og Almas noe absurde livsoppsummering sendt på fax.  Bokens referanse til illusjoner, både virkelighetsoppfatninger og framtidshåp uten rot i virkeligheten, blir hamret gjennom. Dette skjer via sitater av de ovennevnte selvbiografiene, av andre bøker og den klare referansen til George Berkeley i filmen Zimmer får se i New Mexico (denne filmen er så full av symbolikk at det nesten blir for mye). Derfor blir det en liten skuffelse på slutten, der jeg forventet meg mer av “Sofies Verden” (også opptatt av Berkeley) eller 99-årgangens undergangsfilmer med Matrix og Fight Club i spissen. Kanskje det er bra at slutten er åpen, spekulerende, undrende og samtidig så veldig stoisk - eller kanskje Auster ikke gad å skrive ferdig boken.