In libris libertas

6/10: En nevrotikers småskravling tar seg opp når han endelig ser lyset 

Hovedpersonen i boken, Mattias, ble født da Buzz Aldrin tok sine første skritt på månen, rett etter Neil Armstrong. Mattias identifiserer seg med Buzz, fordi Armstrong fikk all oppmerksomheten, mens Buzz bare gjorde jobben. Denne trygge usynlighetstilværelsen tiltaler Mattias, og han har alltid levd sånn, mer enn delvis selvforskyldt. Denne tilværelsen bryter sammen, delvis fordi han har unngått å legge merke til faresignalene enda han har visst om dem. Likevel betyr det at Mattias møter veggen, på Færøyene, av alle steder. Han må begynne på nytt, sakte, uten sikkerhetsnett. Dette skaper enda et problem; Færøyene er for liten for at han kan gjemme seg. Demonene (som denne gangen er kun i overført betydning) må bekjempes.

Boken er egentlig ganske fin, men det er en ulempe å lese både denne og Hässelby. De handler begge om en tafatt, redd og uansvarlig person som er livredd for at polene skal smelte, som er glad i og full av forakt overfor 80-tallet (særlig 1986), som er helt uten høyere utdannelse, har en klokketro på at alt henger sammen og tror at han kan gjemme seg for alt. Begge bøkene har den samme endeløse stream-of-conciousness-stilen som gjør at man tror man leser Joyce, med små, korte og naive setninger imellom, som minner mer enn hva åndsverksloven bør tillate om Loe. Faktakunnskapene blir også her masete (særlig når Mattias forteller alt han vet om Nico, som han ikke engang hadde hørt om), særlig den geografiske autismen. Harstad er ikke helt god i hoderegning (i slutten av boka er han 49, det vil si at boken avsluttes i 2018, men han gjør referanser til nåtiden fortsatt), og han opprettholder uvanen ved å skrive "teve" i stedet for TV. Noe er småting, men til sammen blir det mer unødvendig enn tilføyende.

Når det er sagt, er denne boken lettlest, artig og interessant. Harstad er jo flink til å skrive, stort sett. Harstad er blitt beskrevet som en dikter, og det er nok riktig. Språket hans veksler mellom det banale "(han) ga meg en god klem, færøyklem" til den geniale, der Færøyenes landskap blir Fuktighetens Hav, i tråd med Buzz Aldrin-metaforen. Det er noen riktig gode metaforer og en god skildring av en ustabil manns noe egne minner fra perioder der han får delvis blackout. Alt dette er bra, men han skriver en roman, og Harstad er en forfatter som trenger en god historie. Han har nok lært noe, for "Hässelby" er nok mer drevet framover, mens "Buzz Aldrin" er bedre innen personkarakteristikk. Men 650 sider blir for mye vås. Moralen blir også litt bisarr, det er som om vi er ansvarlige for hans tvangstanker. Muligens delvis riktig, men svært søkt. Litt mindre Jolly Cola og litt mindre gjentakelser i de endeløse setningene, og denne boken hadde lett fortjent en 7-er.

5/10: Tidvis velskrevet, men også langdrygt epos om menneskeheten.

Det var først da jeg begynte å lure på hvor gammel jeg var da jeg begynte på denne boken at ting begynte å skje. Før dette var boken stort sett en barnebokhelts (boken handler om Albert Åberg) navlebeskuende prat om sitt anstrengte forhold til faren sin og hans minner fra 80-tallet. De aller fleste av de 260 første sidene er faktisk, på tross av godt språk, irrelevant tomgangssnikksnakk der hovedpersonens (og forfatterens) kunnskaper om Hong Kong og Paris (hvordan husker han alle gatenavnene 20 år senere?) og popmusikk har forrang over en faktisk fortelling. Nå er mimringen fra 80-tallet moro, men den er egentlig svært orientert rundt musikksmaken til Albert. Deretter begynner ting å skje, nærmere bestemt på side 261. Harstad forlater en stream-of-conciousness-aktig stil og går over til en slags gotisk/magisk-realistisk/konspiratorisk hendelse. Man legger merke til de litt merkelige situasjonene som Harstad tilsynelatende lot ligge og ser hvordan alt henger sammen på en eller annen måte. Tempoet skrus opp fra passgang til gallopp, sammenhengene blir stadig viktigere og forventningene stiger til godt over bredden.

For så å synke. Avslutningen blir platt, inkonsekvent og helt ute av stil med bokens stil ellers.  I forhold til bokens tempo ellers, er det lov til å bli skuffet. Imidlertid er bokens samlede verdi så høy at jeg ikke har noen problemer med å anbefale den.

Når det er sagt må jeg angripe språket litt også. Harstad befinner seg ofte mellom to ekstremer, den naive Loeske (mine setninger): Klokka er fem. Jeg er sent ute. Vurderer taxi, men finner ut at jeg ikke har råd. Føler at jeg blir irritert på meg selv. Tenk hva jeg går glipp av nå (og så videre) til setninger av faulknerske dimensjoner med overdrevne flinkis-referanser (igjen, min setning):I dag bestemte jeg meg for å ta turen gjennom Place de la Concorde til Jardin des Tuileries for å lese Koestlers The Ghost in the Machine, slik Sting gjorde rett før han brøt med The Police og ga ut The Dream of Blue Turtles, da jeg fikk øye på en liten gutt som minte meg om Viktor før den hendelsen i fjerde klasse der all uskyld forsvant (ad infinitum). 

Det er bra med research, men det er som sagt unødvendig med en så detaljert, nærmest kart-aktig gjengivelse av byer, ekstremtrivia om Police og pseudointellektuell filosofi om Koestler og Jung. Sammen med de lange setningene blir de til tider irriterende. Særlig er den detaljerte fototuren og søppelruten han tok i Paris så overfylt med fakta og geografisk spisskompetanse at det er slitsomt å lese til tider. Det er med en viss barnslig glede at jeg oppdager noen feil. Blant annet roter han mellom norsk og svensk, ved at han skriver Mörby Centrum med norsk ø (s. 205) og at Albert (som burde hete Alfons, ettersom han er svensk) mener at han oppsummerer alt fra A(lbert) til Å(berg) enda det svenske alfabetet ender med ö. Han mener et sted at det er 70 år siden D-dagen (det er 60) og han, som tross alt er en stor filmekspert, ikke nevner The Longest Day i stedet for Saving Private Ryan (s. 402 - sistnevte er svært inspirert av førstnevnte). Grunnen til at Albert Åberg velges er vel muligens at han er den beste av mennesker, men du trenger ikke lese mange sidene før du skjønner at det er mange andre som er langt snillere.

Konklusjon: Tilbake på sporet igjen. Harstad er en svært dyktig forfatter og han skriver godt, så godt at vi ikke trenger den håpløse suffiksen "-til å være norsk", men han kunne kanskje jobbet litt mer med avslutningen, som blir for plutselig, overmoraliserende og bisarr, og ikke brukt halve boken til innledning.

4/10: Artig guttetur uten egentlig innhold

"L" er en tøys&tull-bok om at at Erlend Loe har komplekser fordi han ikke var med på å bygge Norge, og at han i et sprøtt innfall skal han bevise at indianerne gikk på skøyter fra Amerika til Polynesia under siste istid. Boken handler stort sett om denne ekspedisjonen, et prosjekt dømt til å mislykkes både for sin egen skyld og fordi han har samlet en gjeng naive og tafatte gutter (de gidder ikke engang sette seg inn i indiansk eller polynesisk historie eller kultur). Historien er muligens heller historien om dem og deres konflikter, men ettersom de er så like, blir det ikke store utfordringen. Seks drømmere og en kokk finner ikke akkurat opp kruttet sammen, men det er jamen moro til tider.

Erlend Loe er kjent for en naivistisk stil, og den rett frem enkle måten å tenke på er definitivt annerledes. Jeg valgte derfor å lese det som en crazykomedie, litt som Don Quixote, fordi Loe er omtrent like virkelighetsfjern. Jeg lo høyt noen ganger, men etter hvert ble det litt for anmassende. Loe er ikke noen Cervantes, og drivet i historien er nærmest fraværende.  Språket er kort og greit, men det blir litt slitsomt etter hundre sider med fireordssetninger. Loes språk minner også om Hemingways i det at ingen av dem liker "" eller andre indikasjoner på samtale. I forlengelsen av dette sparer Loe plass ved å ikke minne oss på hvem som er hvem (jeg vet i hvert fall at jeg slet veldig med Kim og Yngve og etter hvert Even). Dersom noen andre skal lese denne boken, her er en liten oppsummering av deltakerne:

1. Erlend er vår helt som vil sette Norge på kartet, helst uten å gjøre noe.
2. Even, hans bror, liker å sove
3. Martin studerer jenter, og lager et jentenes periodiske system. Han er redd for Lånekassen
4. Egil som er en sta barndomsvenn av Erlend med Lara Croft fetisj.
5. Roar er en anti-intellektuell kokk som egentlig ikke hører hjemme der.
6. Yngve er en filmviter som trekker in Gwyneth Paltrow for ofte
7. Kim er gruppens multimediaekspert og kunstner

Det begynner kanskje som et dødsdømt forskningsprosjekt, men det er egentlig en guttetur med enda dårligere planlegging. "L" hadde nok hatt godt av litt trimming, men ettersom redaktører med ryggrad nok til å si "Dette er nok for mye utenomsnakk" er i mangelvare (jamfør Uri), kan man ikke bli overrasket. Det er knapt noen historie, i hvert fall ikke på langt nær nok til å dekke 450 sider. det betyr at mange dessverre har falt av når det jeg oppfatter som den beste delen kommer på side 365 (da de prøver ut ideologier). Det er jo morsomme elementer foran også, som når han skaffer penger til turen eller den noe meningsløse turen til New York.

 

Konklusjon: Kan leses stykkevis og delt. Fra perm til perm er det mer slitsomt.

 

 

 

 

 

 

 

 

2/10 Forutsigbart og uengasjernde om råttent universitetsmiljø

Det var ikke uten forventninger at jeg kastet meg over boken der Helene Uri, lingvistikkens vidunderbarn og enfant terrible, tar et oppgjør med Blindern. Historien, som nærmest er en rød tråd som forbinder de mange lingvistiske poengene og bisarre personkarakteristikkene, er et rett-frem og forutsigbart trekantdrama mellom den selvopptatte "jeg bryr meg ikke om konvensjonene"-professoren Edith Rinkel, den selvopptatte og selvutnevnte "guds gave til kvinnen" Pål Bentzen og den selvopptatte "flink pike for enhver pris" Nanna Klev. Nesten alt foregår på Institutt for Futuristisk Lingvistikk, et liksominstitutt som til alt overmål ble gitt et eget og svært påkostet hus i forskningsparken. Tro det den som kan.

"De beste blant oss" bør appellere til meg, ettersom jeg mener at Blindern fortjener en offentlig skittentøyvask, og fordi jeg er sterkt enig i konklusjonene om livet der. Imidlertid mislykkes Uris bok ganske så kraftig. Det blir heller en bitter kommentar som sannsynligvis er ment som et oppgjør med Uris egne kolleger, med bare svært flyktige referanser til Hylland-Eriksen ("turboprofessoren"), Berg Eriksen ("som gifter seg med studentene sine") og Arne Torp ("kjendisdatter"). Dette preger boken og fjerner oppmerksomheten fra det som kunne ha vært et svært velskrevet verk.

For boken har positive trekk. Språket er livlig og giftig, ikke ulikt Baudelaires. Fortellstemmens etterpåkloke beskrivelse minner om Mykle. Den distanserte beskrivelsen av heltene, hvis det finnes noen, er ikke ulikt Flauberts teknikk. Uri kan skrive, men hun bør ikke skrive på fire forskjellige måter. Det resulterer også i svakhetene; som Baudelaire, er også hennes historie syltynn, og som i Flauberts roman klarer du knapt å finne en eneste person du greier å ha noe sympati med. Resultatet blir deretter, hvem som er slemme ulven og hvem som blir uskyldig brukt, er det vanskelig å interessere seg for. Det er muligens her skoen trykker for min del. Det skal være en komedie, og dermed skal man le av disse figurene, men dersom det er en korrekt beskrivelse, blir man bare trist, enten på vegne av instituttet eller på vegne av Norge, hvis intellektuelle elite er i en ganske trist posisjon.

Ettersom hun er lingvist, er det nærliggende å tillegge Uri to kvaliteter som egentlig ikke nødvendigvis er ensbetydende med hennes utdannelse - klart språk og god tegnsetting. Uri har hatt en veldig beskjeden forlegger, fordi det er langt mindre materiale enn 438 sider  tilsier. Kutting hadde gjort underverker her. Der Mykles avsporinger er korte, er Uris lange, ofte uten poeng, og med en regnskog av paranteser. Uris bok blir en blanding mellom en "se hvor flink jeg er i lingvistikk", en "disse menneskene liker jeg ikke" og en tredjedel selve historien.