In libris libertas

5/10: En bokorm og en original surrer rundt på Kreta

Zorba the Greek handler både om nevnte Zorba og om en bokorm som opplever en sommer sammen med ham på Kreta. Bokormen og fortellerstemmen har lest ørti klassikere, og er en slags sosialistisk buddhist-kristen hybrid. Mens denne sitter på kaien, ramler den lett skravlende eventyreren Zorba opp og overbeviser fortelleren om at han må bli med til Kreta, der fortelleren har leid en brunkullmine. Fortelleren, som garantert hadde blitt med på T5PC og trodd på OJ Simpsons forsvarstale, går med på dette, og vips drar de to til Kreta. På Kreta opplever de mye vakkert, men også mye tragisk i landsbyen, som inkluderer en vakker og ung enke, en fallert tidligere cabaretstjerne, en bitter krovert og en haug med andre figurer. Og oppi det hele skal hovedpersonen skrive ferdig sitt verk (muligens en roman, et skuespill, et filosofisk verk - det er ikke klart) om Buddha. Så fort han skjønner hva han driver med.

Men dette er egentlig nesten bare bakgrunnsstøy. Hele boken handler egentlig om hovedpersonen og Zorba, som er en livskraft av en person. Han har opplevd det meste, og forteller gjerne om det til hovedpersonen, som blir mer og mer begeistret for Zorbas enkle livsfilosofi (som blant annet går ut på at der ordene ikke strekker til, tar dansingen over, jamfør den kjente snutten fra filmen). Filosofien er sjarmerende og ektefølt, og sånn sett en kontrast til hovedpersonen, som har kun boklig kunnskap til livets realiteter og hvordan man skal takle dem. Hovedpersonen er imidlertid ikke så enkel at han bytter ut det ene med det andre, han prøver å få begge deler til å fungere i harmoni - noe som selvfølgelig betyr at han går på kompromiss av begge.

Litt tilbake til bakgrunnsstøyet: enken, cabaretstjernen, landsbyen, munkeklosteret på toppen av fjellet og arbeiderne i kullminen får alle sterk innvirkning på dem begge. Zorba har sett verden i sin stygghet, det har ikke hovedpersonen. Dette hjelper imidlertid hovedpersonen til å bli kvitt kanskje den verste av alle hans demoner - den moralske, opphøyede. Det er langt mer tak i Zorba sånn sett, og man håper stadig at hovedpersonen lærer i alle fall litt av Zorba uten at det blir med begeistring og store ord før han trekker seg tilbake til boken sin.

Boken drives fram av Zorbas funderinger på hva verdenen er. Hans stadige spørsmål om hvorfor man dør, hva kvinnen er, hva nasjon og nasjonalisme er og denslags bringer fram interessante poeng, men samtidig blir det litt for naivt til tider. Hovedpersonen er selv relativt tørr og litt i veien, og han kunne med hell ha gitt denne energibunten fra Makedonia litt motstand. Avslutningskapittelet der de drar fra Kreta blir også litt halvveis, og her støtter jeg filmen (som jeg for øvrig ikke har sett…) i å kutte det ut. Zorba er det essensielle greske, med dionysisk energi og livsglede, en reiseerfaring lik Odyssevs, en sokratisk nysgjerrighet og en kvinneapetitt som knapt står tilbake fra Zevs. Blir du imidlertid lei av ham, noe som ikke er lett, er nok ikke denne boken noe for deg. Til og med i de små tilfellene der han ikke er til stede, er Zorbas ånd over boken.

7/10: Fremragende fremtidsdystopi om mentalklinisk samfunn  

Jovisst gjør det vondt når knopper brister, men det gjør neppe mer vondt enn å leve i Verdensstatens totalitære system, der alle overvåkes og alt og alle er underkastet staten (man trenger tilatelse til å gå på besøk til hverandre, og det er forventet at man angir hverandre om nødvendig). Boye skal ha vært inspirert til denne boken etter opphold i både Tyskland og Sovjetunionen, ikke ulikt Orwells 1984 (riktignok utgitt ni år etter Kallocain). Det som skiller denne boken fra 1984 (vel, i hvert fall de første sidene jeg greide å slite meg gjennom) er at hovedpersonen, Leo Kall, er hjernevasket selv. Han anser ingenting for å være feil med systemet, tvert imot er han stolt av alle de perverse reglene og kravene om underkastelse. Den eneste sterke følelsen han nærer, bortsett fra stolthet over systemet, er forakt for sin overordnede, den noe mer reflekterte Rissen. Hans kone har han knapt følelser for, og barna tilhører for alle praktiske formål Verdensstaten. Som for øvrig er i krig med Universalstaten.

I tillegg til å være hovedperson og hjernevasket, er også Leo Kall kjemiker. Han har greid å lage kallocain, en væske som gir først en følelse av beruselse (som ikke finnes i dette perfekte samfunnet lenger) og som dermed får offeret til å innrømme alt, før offeret får en fylleangst av en annen verden. Muligens er dette basert på det virkelige skopolamin (for oss MacLean-fans), men uansett er det interessant å se hvordan verdensstaten reagerer på muligheten å frata individet den siste private rett, sine egne tanker og meninger. Ettersom dette er en totalitær stat, blir av åpenbare grunner sannhetsserumet svært populært. Kall kommer i et dilemma; han har fått mer makt, men kjenner ikke spillereglene.

Boken er velskrevet, karakterene er troverdige og moralen er på sin egne snurrige måte hyggelig. Den vidunderlige ikke-konversasjonen mellom Leo og Rissen og mellom ham og hans kone Linda, er fantastisk. Boken er kanskje noe kort, men det betyr også at den er forbausende fri for utenomsnakk. Avslutningen, derimot, blir noe deus ex machina (eller "å snike seg unna en skikkelig oppklaring", som det heter på norsk), både med hensyn til Kalls og til samfunnets utvikling. Alt i alt er det imidlertid en svært lesbar bok, som bør finne veien til diverse litteraturpensum.

9/10: Herreminskapersåmoro!

Denne boken er altså skrevet på 1600-tallets spede begynnelse. I sammenheng hadde den spanske inkvisisjonen holdt på i omtrent 120 år, Europa var 14 år fra den egentlige første verdenskrig, tredveårskrigen, Opera hadde ikke blitt oppfunnet ennå, Nederland var ikke anerkjent (i hvert fall av alle), ingen hadde hørt om Australia og det var 43 år før Petter Dass ble født (apropos, kloakk var langt unna). Norsk litteratur på denne tiden kan få plass på et frimerke, om du har stor skrift. I denne tiden skriver Miguel de Cervances boken som på norsk kalles "Den skarpsindige lavadelsmannen Don Quixote av La Mancha" (jeg hadde vel foretrukket "Den oppvakte ridderen Don Quixote til La Mancha").

Dette er en crazykomedie av beste sort. Den hakke gale, lutfattige og middelaldrende Don Quixano, som har lest ørti ridderromaner av typen Sandemo, blir overbevist om at han selv er en vandrende ridder Don Quixote. Dermed blir hans øk den stolte hesten Rocinante, nabojenta den skjønne Dulcinea (hun er aldri direkte med i historien) og en enkel nabo, Sancho Panza, hans væpner. Don Quixote forholder seg kun til den enkle verdenen fra ridderromaner, der alle kan deles inn i enten skurker eller deres ofre. Han "redder" og angriper både hederlige og uhederlige, gjetere, sauer, vindmøller og hva det måte være. Han har stort sett helt egne versjoner av til og med de enkleste historier, noe som skaper ham enda større problemer. Ettersom riddere hadde vært utdatert i omtrent 200 år, og verden utenom enten ikke skjønner eller gidder å spille med på hans påfunn, oppstår det en del vidunderlig absurde situasjoner.

Som om det ikke er nok, er boken skrevet som om forfatteren er en som samler manuskripter og legender om denne berømte ridderen og hans mange gjerninger. Han har ofte en kritisk røst til kildene (som når han må benytte seg av et "tvilsomt dokument" skrevet av en som mislikte Don Quixote). Dette skaper en viss autensitet til historien, noe som skaper en enda mer surrealistisk og sprø historie. I 1604.

Språket er kanskje litt tregt til tider, men siden den er skrevet i kapitler som stort sett er avsluttede historier, kan den nesten oppfattes som en novellesamling. Uansett er dette en av de beste bøkene jeg har lest.

?/10: Denne forstår jeg ikke. Resten av verden mener den er genial, så jeg har gått glipp av noe storstlått

Advarsel: Spoilere! For å si det mildt. Dette er regnet som en klassiker. Det er en flott bok som tar for seg kvinnenes situasjon i samfunnet, den setter ting på dagsorden og alt det der. Likevel kan jeg styre min begeistring.

Kort oppsummert er handlingen omtrent sånn:

1. Emma Bovary giftet seg med Charles fordi hun var lei av å sture hjemme.
2. Hun håpet på at Charles ville til Paris, men han var fornøyd i Rheims.
3. Emma sier ingenting, men satser på passiv-agressiv teknikk.
4. Irritert over at de ikke bor i Paris, skaffer Emma seg en haug med elskere
5. … og et barn, som egentlig er i veien for henne.
6. Byens apoteker tjener mange penger, mens Charles tjener ålreit.
7. Emma er frustrert over at elskerne ikke tar henne til Paris.
8. Hun bruker mange penger på tull fordi hun synes synd på seg selv.
9. Elskerne gidder ikke mer.
10. Emma tar livet av seg.
11. Charles blir deppa, og det ignorerte barnet blir enda mer ignorert.
12. Charles dør, og apotekeren blir rik.

Moral? Tja… bli apoteker? Det skal være en kvinnefrigjøringsbok, men det er jo bare stusslig. Det eneste menneske man synes synd på er barnet og til en viss grad Charles. Han er imidlertid så tafatt at det ikke helt går, det heller. Om Emma har jeg bare forakt, hun er så selvsentrert at barn og mann må gjerne sulte så lenge hun kan ivareta håpet om Paris.