In libris libertas

3/10 - Hadde storyen bare hatt like mye bakgrunnsarbeid som fakta…

En brannfakkel i Fløgstad/Pryser-striden om "Grense Jakobselv": Kan referanser hemme leseopplevelsen? "Lucifers evangelium" har så mange fotnoter at det er vanskelig å si seg uenig. I faglitteratur er det spennende med fotnoter, men da skal man ikke lese fra perm til perm, men stoppe der man synes det er mest interessant. I skjønnlitteratur tar man seg i å finne ut hva det refereres til denne gangen, enda det som oftest gir seg selv.

Selv handlingen er i stor grad Indiana Jones med creepy undertoner. Arkeologen Bjørn Beltø, som er så antihelt at det for lengst har passert klisjé, blir forfulgt fordi han fikk med seg en flik av et pergament som han i et øyeblikks klokskap gjemmer, da det viser seg at flesteparten av de som har tatt i eller bare vet om dette pergamentet blir bestialsk, om enn rituelt, drept. Beltø blir jaget gjennom Europa, fra Ukraina, til Norge, Island, Norge igjen, Nederland, Frankrike og til slutt Roma, der han tar kontakt med en italiensk demonolog. Det viser seg selvfølgelig at skurkene her er en avansert gjeng med djeveldyrkere som er så pappaktige i beskrivelse at man ikke kommer inn under dem (personlig skulle jeg gjerne ha lest deres mening om Burzum, det hadde nok løst opp den stive tonen). Beltø blir på sin side introdusert til en motgruppe, ikke en religiøs, men en forskningsbasert, som prøver å forstå pergamentet i vitenskapens navn. Beltø nærer en sunn skepsis mot dem også.

Selve pergamentet, eller hva nå enn det er, får også en masse oppmerksomhet. Her ligger nok det mest irriterende med boken. Når det heter Lucifers evangelium, har man håp om at det er nettopp det, Lucifers gjennomgang av hendelsesforløpet i Bibelen eller noe slikt. Det hadde vært noe, men livet er sjelden så enkelt. Det viser seg å handle om noe helt annet, noe som, når du endelig finner ut hva det er, gjør at du lurer på hvordan en mann med så mye fantasi som Egeland kan avslutte boken på en så tullete måte. Dette er kiosklitteratur som heldigvis ikke pretenderer fullt så mye som Dan Brown.

PS: Det er konsekvent snakk om et tegn, trikvetra. Dette tegnet har dukket opp i omtrent alle religioner, men min favoritt er fra ledzeppelinismen. Det er tegn nummer to fra venstre, uten ringen.

 

Hvordan løse verdens problemer om du er en mosaiker.

Dette er egentlig en svært trivelig historie om en mosaiker som blir trukket med i et maktspill i Sarantium, den overlegent største, mektigste og mest imponerende byen i verdenen. Boken er for så vidt fantasy, men det overnaturlige er forsvinnende lite i veien for en god historie, det nærmeste man kan snakke om overnaturlig, er at nevnte mosaiker faktisk blir trukket inn i hoffintriger - og kommer helskinnet gjennom det. Historien er for så vidt mer av typen action/spenning, og dyptgående personkarakteristikker er det få av. Det er kanskje like greit.

Mosaikeren heter Caius Crispus, men blir stadig kalt Crispin, som fungerer som en evig påminner om at det er en nordamerikaner som har skrevet boken. Han kommer fra et land som er til forveksling likt Romerriket, som nå er erobret av gotere antae, et relativt primitivt, men minst like utspekulert, folkeslag. Crispins læremester, med det heldigere navnet Martinius, lurer et sendebud til å anta at Crispus er ham, og på den måten blir Crispinius anmodet om å infinne seg i Sarantium for å hjelpe til med å forevige kapellet i den imponerende domen i byen. Det er Valerius II som står bak, det vil si han og hans kone, en tidligere danserinne med alle de negative konnotasjonene. Valerius II og hans kone er for kløktige og listige for sitt eget beste, og den stakkars mosaikeren Crispus, med hans medhjelpere, må balansere mellom de to sidene i denne konflikten for å overleve.

Stor litteratur er det muligens ikke, men en hyggelig opplevelse er det likevel.