In libris libertas

8/10: Interessant, vakkert og spennende om tre generasjoner stabeiser som sliter seg gjennom et ubønnhørlig lands historie.

Man skriver ikke over fem hundre sider om Kinas historie, engang den nære, ustraffet. Jung (egentlig Er-Hong) Chang har fått erfare at hennes bok er blitt den nye Ulysses - stadig lovprist, men sjelden lest. Hvorfor i all verden dette er tilfelle aner ikke jeg. Ville svaner er en veldig bra skrevet bok om en familie som opplever frykt, grusomheter og kaos, som prøver å holde sammen på tross av (og av og til på grunn av) ekstremt rare overbevisninger, skikker, synspunkter og fordommer. Den verste er imidlertid politikken; Koumintang er barbarer, mens kommunistene er organiserte bøller. 

Boken handler mest om tre generasjoner ville svaner, - "Hong" - et vanlig fornavn blant jentene i familien, og en passende beskrivelse av de tre hovedpersonene, bestemoren, moren og forfatteren selv. Alle er opprørske, selvstendige og intelligente, tre egenskaper som skaffer dem både fordeler og store ulemper. Bestemoren kommer i en vanskelig knipe når hun blir konkubine, moren får problemer når hennes meninger går på tvers av den stadig mer tilfeldige brutaliteten under Mao, og hovedpersonen selv får en på trynet når hennes naivitet blir revet vekk fra henne uten advarsel et eller annet sted på vei mot Kinas svar på Sørreisa. Disse opplevelsene har en naturlig forklaring, da boken også omhandler også Kinas bloddryppende, brutale, harde, utilgivelige, uforutsigbare og direkte grusomme historie, der den ene bøllen avløser den andre. Imidlertid er det ikke, eller ikke bare, Chiang Kai-Shek og Mao som er representanter for dette, det er millioner av opportunistiske, rå og hensynsløse kinesere uten interesse for andre enn seg selv. Jung Chang sparer ingenting i sine skildringer av dette regimet (som anså Nord-Korea for å være for dekadente!), eller av noen av de tidligere. Boken er ikke skrevet av fedrelandskjærlighet.

Det sier vel det meste at jeg faktisk av og til glemte at det er en (relativt) sann historie jeg leste. Likevel virker hennes skildringer troverdige, alle har feil, også forfatteren, og de fleste er oppslukt av maoismen i sin grusomhet. Grusomhetene er artig skrevet i en nesten nøytral og upersonlig stil. Det er rundt her jeg skal klage på småting. Det er omtrent ingenting å trekke ned, men det er noen små flisespikkinger: for det første, skaff en utgave med kart over Kina. Det er mange reiser til mange byer som de fleste (i hvert fall jeg) ikke har hørt om, som Yibin, Chengdu, Mudken, Yixian, Jinzhou og Tianjin. For det andre er det noen unødvendige repitisjoner: i løpet av noen sider blir vi fortalt at "hun tilga aldri sin mann" eller noe i den retningen minst fire ganger. For det tredje er den vakre nøytraliteten nærmest for nøytral, når katastrofen er et faktum, kunne hun kanskje skyndet seg litt langsommere til neste poeng. På den annen side er kanskje hensikten å vise at det er så ekstremt ille at det blir knapt tid til å dvele. Blant småting blir man imponert over hvor mange skolekamerater Chang har, eller skulle jeg si hadde. De faller som fluer, og man kan undre på om hun gikk i klasse med hele byen til tider. Og det er litt rart at hun først får beslaglagt filmen i kameraet sitt, for siden å si at hun måpte da hun fikk se et kamera for første gang.

Når det er sagt; ta den ut av bokylla eller gå og lån/kjøp den. Den er mer enn verd det.

 

 

 

 

 

 

 

1/10: Pompøst vrøvl av en akademias Knut Haavik

Tor Bomann-Larsen har skrevet tre bind hittill i biografien om Haakon VII. Dette, bind 2, tar for seg 1905. De fleste som kjenner meg vet hva jeg mener om denne.

For dere andre: av og til kommer man i den situasjonen at man selv er en slags ekspert på det som omtales. I mitt tilfelle er det altså 1905 og omstendighetene omkring unionsoppløsningen. Da skjærer det selvfølgelig i samtlige sansefelt når noen først tråkker på dette feltet med den elegansen og finessen man kan forvente seg av en spesielt irritert Otto Jespersen og atpåtil blir tilskrevet honnørord som "historiker" og "ekspert".

Tor Bomann-Larsen er ingen av delene. Han er tegneserietegner av utdanning, noe som forklarer de ekstreme stereotypene han maler frem (helten er sterk og slank, skurken er gammel, tykkfallen og/eller dum). Imidlertid kan utmerket godt tegneserietegnere bli dyktige historiefortellere om de har en viss dyktighet, men dette mangler også Tor Bomann. I tillegg til de tidligere nevnte stereotypene, roter han konsekvent med fakta og bilder, han presenterer ikke noe som engang likner på nøytralitet og han er usedvanlig forenklet i sine observasjoner. Dette medfører at han kan beskrive hvordan den ene av de to norske diplomatene, Fritz Wedel Jarlsberg, dummer seg ut, men utelater de kolossale blemmene til Fridtjof Nansen, som da er helten framfor noen. Bomann Larsens beskrivelser av ham har nærmest homoerotiske overtoner. At Haakon VII og Maud knapt nevnes i boken etter side 200 og da kun som statister er ikke et kvalitetsstempel gitt bokens hensikt, men at unionsoppløsningen beskrives fra et så rojalistisk ståsted og så langt fra begivenhetenes faktiske sentrum, det er beklagelig.

Konklusjon: Språket er pompøst, beskrivelsene ekstreme, poengene billige og det vitenskapelige argumentet tynnere enn Grete Waitz. At jeg plasserer denne i kategorien "sakprosa" og ikke "kiosklitteratur" er selvfølgelig en teknikalitet, der hensikten helliggjør middelet. Noe som er en for så vidt god oppsummering på dette makkverket.