In libris libertas

Det siste jeg gjorde før jeg dro til London var å glemme sekken min, blant annet med de bøkene jeg hadde planer om å lese. Verken "The Road" eller "Oppmålingen av verden" fikk komme med og gjøre ventetidene mellom slagene kortere, og da det kom til å bli en del, passiv klesshopping inkludert, var det best å anskaffe seg en bok jo før jo heller. Det var ved WS Smith, en slags blanding mellom Narvesen og Ark, at jeg bestemte meg for å kjøpe en bok.

Problemet med WS Smith er imidlertid at de ikke har bøker jeg vanligvis ville ha lest. Storbritannia er en skygge av seg selv (og dette kommer fra en anglofil). Biografier om supermodellen Kate "du har not hvitt på leppa" Moss, puppemodellen "for mye av det gode er herlig" Jordan, fotballmodellen David "(sett inn en hvilken som helst dum kommentar)" Beckham, evnukkmodellene Westlife og landsbyidiotmodellen Russell Brand dominerer. Skjønnlitterære bøker var i denne bokhandelen stort sett skrevet av chicklitforfatterne Marian Keyes, Sophie Kinsella og Penny Smith, komikerforfatterne Stephen Fry og Ben Elton, utallige actionforfattere og tulleforfatterne Dan Brown, Khaled Hosseini og Paulo Coelho.

Innimellom disse bøkene fant jeg "Beyond Good and Evil" av Friedrich Nietzsche (ti poeng til alle som kan stave etternavnet uten å jukse). Her måtte det være en tilfeldighet. En fluke, som det heter, der en bok ved en feiltakelse hadde kommet på feil sted. Klemt mellom en actionbok fra Afghanistan og en bok som jeg ville anta handlet om neglelakkfjerning, vektkamp, feil kjole til feil sko og slemme venninner. Forordet til denne filosofiske skatten var også fullt av lovord. Jeg gikk for den.

Så feil kan man ta. Nietzsche er så glad i seg selv at det er nesten fascinerende på samme måte som å se folk pille seg i nesa. Han  bestemte seg tydeligvis for å for seg all filosofi før ham, lage stråmenn (forenklede, nesten karikerte utgaver) av dem, rakke ned på dem og så fortelle om sin egen fortreffelighet. Han bestemte seg først for at regler er noe tull, for så å sette opp regler for sin egen filosofi. Som er, i hvert fall etter de første 20 sidene, at dersom man er tøff og barsk og gjør som man vil, da er man knall. Moral er for sveklinger (som Nietzsche selv, om man dømmer etter bildene hans), og Platon er ond. Nietzsche må ha vært veldig glad i Kants uttrykk, og her slenger han disse om seg som om alle skulle vite hva de betydde (jeg innrømmer at jeg strøk i filosofi, men jeg tror ikke engang Nietzsche visste hva det gikk ut på). Full av selvbegeistring skravler han meningsløst non sequitur om ting han mener og mener at andre mener. Rundt side 60 ga jeg opp.

Moral: Ta Dan Brown, le av ham, rist på hodet og anbefal vennene dine om å ikke lese ham. Styr unna filosofiske mesterverk, spesielt skrevet på 1800-tallet av tyskere.

Jeg har snart fødselsdag, og som vanlig blir det mas når folk skal vite hva jeg ønsker meg. For å være helt ærlig har jeg ingen anelse. Har noen der ute noen forslag til gode bøker? Gjerne meta-bøker, faglitteratur og sånt også, men helst skjønnlitteratur.

Ståle utfordret meg til 1-2-3, som går ut på å ta den nærmeste boken (nærmeste, ikke mest fristende), bla frem til side 123 (altså må det være en bok med minst 123 sider) og skrive 5 linje og de neste tre. I mitt tilfelle var det "Epigrams" av Martial. Verden er liten. Here goes:

"Marius doesn’t entertain, or send
Presents, or stand as surety, or lend-
He hasn’t got the money for it. Yet
A mob still courts this unrewarding "friend."
Clients of Rome, how stupid can you get?

Der fikk dere den å tygge på. Jeg sender denne videre til de som måtte føle for å svare på den, men det får i første omgang bli de som ikke allerede har fått den: Aina, Tehme, Titta og Kari.

Science Fiction

Uvitende som jeg var, forbandt jeg science fiction med laserpistoler, romskipkamper og monstre i forskjellige størrelser - kort sagt det jeg hadde sett på film. Da jeg likevel ba min far om noe å lese, ble jeg gjort oppmerksom på at dette er helt feil. Det jeg beskriver er "space opera", som er like sterkt knyttet til science fiction som Barbara Cartland er til Jane Austen eller "Iskalde grøss" er Edgar A. Poe.

Science fiction, i hvert fall god science fiction, er skrevet av intellektuelle og beleste, som ofte bruker fremtidsvisjoner til filosofiske betraktninger over historie, sosiologi, antropologi, fysikk, religion eller, selvfølgelig, filosofi. Ved å ha den udefinerbare fremtiden, kanskje også en planet med annen bakgrunn enn vår, har de muligheter til å manipulere forventningene våre.

Likevel greier jeg ikke å slutte å tenke på Luke Skywalker når jeg tenker sci-fi. Har jeg gått glipp av et vell av glimrende litteratur på grunn av fordommer?

Ble det krim og mord, dype bøker om samfunnet og individet eller noe helt annet? Eller kjempet dere en hard kamp mot elementene og ga opp hele prosjektet?

Godt over halvveis inn i Ville Svaner er jeg gjentatte ganger blitt introdusert til tanken at denne boken stort sett er en imponerende, fin og velskrevet bok som får stå i fred i bokhylla. Ikke at jeg skal snakke for høyt, 1984 har det helt fint klemt mellom reisebøker til land jeg alt har vært i og pensumbøker fra fag som ikke lenger finnes.

Har noen av dere noen bøker dere skulle ha lest, men dere aldri greier å lese? Er det fordi dere har begynt på dem og gitt opp, ikke orket eller utsatt det til etter neste bok? Andre grunner?

Meg

Jeg jobber på Nasjonalbiblioteket, men har ingen bibliotekutdannelse. Jeg er glad i film og musikk fra alle aldre, med noen uhederlige unntak. For det meste leser jeg klassisk litteratur, men jeg har i det siste begynt på norsk samtidslitteratur. Helst i en god stol med te (te skal være svart og aromatisert, og aldri i pose) i nærheten. Ellers er jeg glad i fordommene mine, og jeg blir neppe overbevist om å lese det norske -stad-trekløvveret (Kjær-, Fløg- og Sol-; Harstad er ikke assosiert med dem). Jeg har en syrlig tone, men egentlig har jeg en hemmelig beundring for alle (vel, nesten alle) som greier å skrive bøker. Jeg er også rimelig fersk på dette med å lese i store kvanta, og jeg setter derfor stor pris på veileding i riktig retning (såfremt det ikke går utover ovennevnte fordommer, da). Kommentér gjerne flittig, eller send en e-post.

 

Bloggen: Bøker - and that’s it

Mitt navn er Andreas, og jeg er en purist. Jeg skriver en bokblogg som handler om bøker. Artige ting som hender med meg, filmer jeg liker og annet passer sikkert fint inn på en eller annen blogg - men ikke denne. Her holder jeg meg bare til bøker. Grunnen til at jeg lager denne bloggen er todelt: for det første er jeg ute av stand til å være stille, for det andre ble jeg inspirert av bookhouse girls-Siri, og er enig med henne at det er, eller i hvert fall inntil nylig var, få norske bokblogger. Som purist anser jeg da bare blogger som i hovedsak omhandler bøker som bokblogger. Men jeg er litt nøye på det, da.

Ettersom jeg kan ha en tendens til å skravle noe, har jeg innført et karaktersystem fra 1 til 10, sånn for å kort si hva jeg mener. Dette er som oftsest basert på førsteinntrykket mitt, og er ikke nødvendigvis hamret i stein. Imidlertid er jeg streng - jeg er gørr lei alle journalister som gir filmer eller CD-er toppkarakter. Toppkarakteren forbeholdes verdenslitteraturens største forfattere (men Cervantes fikk bare en 9-er). Til gjengjeld må man jobbe hardt for å fortjene bunnkarakteren. Kiosklitteratur og andre kategorier som stort sett ikke tar mål av seg å bli husket for ettertiden gir jeg ikke karakter - ikke fordi de er for dårlige, men fordi de må dømmes utifra helt andre standarder, og dermed fra en helt annen karakterskala, og da er det enklere å droppe det.

 

Karaktersystem

1. Burde ikke ha blitt gitt ut.
2. God tanke, dårlig gjennomføring - eller omvendt
3. Grei nok til å slå ihjel tid med
4. Interessant, men kruttet er ikke funnet opp i denne
5. En god bok, alt i alt.
6. En veldig god bok
7. Blant de bedre jeg har lest
8. Anbefales på det sterkeste
9. En klassiker, eller i alle tilfelle bør den bli det
10. Blant verdenslitteraturens største (dukker sjelden opp)

Ellers er det lite som er mer irriterende enn å få leseopplevelsen sin ødelagt av at en eller annen forteller om slutten. Derfor legger jeg inn en SPOILER hver gang noen skriver noe om en bok som kan gjøre nettopp dette - også meg selv.