In libris libertas

4/10: Symboltung om selvopptatt professor som får seg to-tre på trynet

"Vanære" handler om David Lurie, en professor i Cape Town som sliter med to problemer. Han er likegyldig til jobben, som er redusert til å holde foredrag for likegyldige studenter, og han har stor seksuell apetitt kombinert med aversjon mot fast forhold. Da han ødelegger forholdet til sin favorittprostituert, legger han sin elsk på en uengasjert student. De to innleder et bisarrt forhold, der hun er utilpass med det hele. Da hennes kjæreste og etter hvert far kommer inn i bildet, blir Lurie anmeldt til universitetet. På tross av flere muligheter til å komme seg pent unna, nekter Lurie å beklage det han har gjort, og blir dermed kastet ut av universitetet. Han ser sannsynligvis på seg som en Sokrates, men resten av verden ser på ham som en tosk. Jeg heller mot verden i dette tilfellet. I stedet for å kjempe, ender han hos sin datter, som bor på en farm langt ute i en avkrok sørøst i Sør-Afrika. Overraskende nok får professoren et relativt godt forhold både til datteren og til det rurale livet, helt til de to blir overfalt og verden blir snudd på hodet. Resten av boken bruker han og datteren på å komme tilbake igjen etter hendelsen, noe som er vanskelig for ham og umulig for henne.

Denne kan fint leses, men det er ikke så mange overraskelser. Tittelen hjelper til med å drepe spenningen, og slenger du til ordet "avmakt", har du summert opp boken. Av persongalleriet: David Lurie er nok litt for usmakelig for meg (han dømmer for eksempel flesteparten etter utseende), datteren er for vag og bifigurene for uvesentlige. Minst like problematisk er den tunge symbolikken. Først ut er minoritetene: Lurie er (sannsynligvis) jøde, datteren er lesbisk, naboen Petrus (som likner på apotekeren i "Madame Bovary") er svart (skjønt de er en majoritet, har de blitt bra undertrykket) og den unge studinen Lurie tafset på er undertrykket av dominerende menn. Det er forfriskende å høre på Rosalind, en av flere ekskoner, som har bein i nesa nok til å omtale Lurie for det han er. Politikken henger også over som en dung sky. Post-apartheid trekkes inn, delvis når Lurie beskriver Petrus som en kaffir, delvis fordi det blir klart at de svarte tar over. Dette er også åpenbart når Lurie oppfører seg som en spesielt arrogant lensherre som blir tatt inn av realitetene; han er i ferd med å bli en leilending. Hundene i historien er også tungt brukt. Datteren mister sine når alt går under, og Lurie bruker dem for å bearbeide vanæren, mens han registrerer at hunder ikke har konseptet ydmykelse. 

Kort sagt, dette er en fin nok bok som du godt kan slippe å lese om du heller vil lese en annen bok. Enda den vant tonnevis av priser, får du fort følelsen av å lest den før.

5/10: En bokorm og en original surrer rundt på Kreta

Zorba the Greek handler både om nevnte Zorba og om en bokorm som opplever en sommer sammen med ham på Kreta. Bokormen og fortellerstemmen har lest ørti klassikere, og er en slags sosialistisk buddhist-kristen hybrid. Mens denne sitter på kaien, ramler den lett skravlende eventyreren Zorba opp og overbeviser fortelleren om at han må bli med til Kreta, der fortelleren har leid en brunkullmine. Fortelleren, som garantert hadde blitt med på T5PC og trodd på OJ Simpsons forsvarstale, går med på dette, og vips drar de to til Kreta. På Kreta opplever de mye vakkert, men også mye tragisk i landsbyen, som inkluderer en vakker og ung enke, en fallert tidligere cabaretstjerne, en bitter krovert og en haug med andre figurer. Og oppi det hele skal hovedpersonen skrive ferdig sitt verk (muligens en roman, et skuespill, et filosofisk verk - det er ikke klart) om Buddha. Så fort han skjønner hva han driver med.

Men dette er egentlig nesten bare bakgrunnsstøy. Hele boken handler egentlig om hovedpersonen og Zorba, som er en livskraft av en person. Han har opplevd det meste, og forteller gjerne om det til hovedpersonen, som blir mer og mer begeistret for Zorbas enkle livsfilosofi (som blant annet går ut på at der ordene ikke strekker til, tar dansingen over, jamfør den kjente snutten fra filmen). Filosofien er sjarmerende og ektefølt, og sånn sett en kontrast til hovedpersonen, som har kun boklig kunnskap til livets realiteter og hvordan man skal takle dem. Hovedpersonen er imidlertid ikke så enkel at han bytter ut det ene med det andre, han prøver å få begge deler til å fungere i harmoni - noe som selvfølgelig betyr at han går på kompromiss av begge.

Litt tilbake til bakgrunnsstøyet: enken, cabaretstjernen, landsbyen, munkeklosteret på toppen av fjellet og arbeiderne i kullminen får alle sterk innvirkning på dem begge. Zorba har sett verden i sin stygghet, det har ikke hovedpersonen. Dette hjelper imidlertid hovedpersonen til å bli kvitt kanskje den verste av alle hans demoner - den moralske, opphøyede. Det er langt mer tak i Zorba sånn sett, og man håper stadig at hovedpersonen lærer i alle fall litt av Zorba uten at det blir med begeistring og store ord før han trekker seg tilbake til boken sin.

Boken drives fram av Zorbas funderinger på hva verdenen er. Hans stadige spørsmål om hvorfor man dør, hva kvinnen er, hva nasjon og nasjonalisme er og denslags bringer fram interessante poeng, men samtidig blir det litt for naivt til tider. Hovedpersonen er selv relativt tørr og litt i veien, og han kunne med hell ha gitt denne energibunten fra Makedonia litt motstand. Avslutningskapittelet der de drar fra Kreta blir også litt halvveis, og her støtter jeg filmen (som jeg for øvrig ikke har sett…) i å kutte det ut. Zorba er det essensielle greske, med dionysisk energi og livsglede, en reiseerfaring lik Odyssevs, en sokratisk nysgjerrighet og en kvinneapetitt som knapt står tilbake fra Zevs. Blir du imidlertid lei av ham, noe som ikke er lett, er nok ikke denne boken noe for deg. Til og med i de små tilfellene der han ikke er til stede, er Zorbas ånd over boken.