In libris libertas

6/10: God idé som reddes fra pratmakeri av glimrende forord

Harry G. Frankfurt skrev i 1985 et essay som etter mye om og men ble til denne søte, lille boken på under nitti sider. Den tar for seg temaet "bullshit", det vil si ytringer som har et likegyldig forhold til sannhet og som er til for å få taleren til å komme bedre ut av det enn han ligger an til. Boken er skrevet på fagspråk, og er dermed oppriktig i sin bevisningsform. Det er ikke snakk om et populærvitenskapelig verk. At den har blitt populær, skyldes vel likevel at han setter fingeren på et vesentlig punkt, at de aller fleste politikere og pratmakere faktisk ikke faktisk lyver; til det krever at det er en bevissthet om løgnen. I stedet kommer de med våsete reklamespråk eller tomme vendinger, som egentlig er bare til irritasjon og forstyrring; løfter som aldri holdes, tomsnakk om, for eksempel, kjernefysiske våpen eller evinnelig definisjonsspikking.

Det merkelige med denne boken er imidlertid at den er så godt som blottet for eksempler. Det vil si, den norske utgaven har et glimrende forord av Lars Fr. H. Svendsen som må leses, gjerne etter at selve boken er lest, som setter teorien ut i praksis. Frankfurt gidder dessverre ikke dette. I stedet kverner han inn poengene sine så mye at du nesten mistenker at han bulshitter litt selv når han for femte gang hamrer inn at bullshit har et likegyldig forhold til sannhet.

Uten Svendsens glimrende forord, vet jeg neimen ikke om jeg ville ha anbefalt denne boken. Svendsen beviser hvordan man finner bulshittere overalt, både i USA, i den rødgrønne regjeringen, i regjeringen Bondevik og i diverse politisk ekstreme miljøer. Han debatterer også bullshitens sosiale verdi, at det av og til er lov til å bullshitte. Svendsen gjør dette så lett og så salgbart at resultatet er en søt, liten bok som absolutt kan more på vei til jobben.