In libris libertas

Ståle utfordret meg til 1-2-3, som går ut på å ta den nærmeste boken (nærmeste, ikke mest fristende), bla frem til side 123 (altså må det være en bok med minst 123 sider) og skrive 5 linje og de neste tre. I mitt tilfelle var det "Epigrams" av Martial. Verden er liten. Here goes:

"Marius doesn’t entertain, or send
Presents, or stand as surety, or lend-
He hasn’t got the money for it. Yet
A mob still courts this unrewarding "friend."
Clients of Rome, how stupid can you get?

Der fikk dere den å tygge på. Jeg sender denne videre til de som måtte føle for å svare på den, men det får i første omgang bli de som ikke allerede har fått den: Aina, Tehme, Titta og Kari.

Science Fiction

Uvitende som jeg var, forbandt jeg science fiction med laserpistoler, romskipkamper og monstre i forskjellige størrelser - kort sagt det jeg hadde sett på film. Da jeg likevel ba min far om noe å lese, ble jeg gjort oppmerksom på at dette er helt feil. Det jeg beskriver er "space opera", som er like sterkt knyttet til science fiction som Barbara Cartland er til Jane Austen eller "Iskalde grøss" er Edgar A. Poe.

Science fiction, i hvert fall god science fiction, er skrevet av intellektuelle og beleste, som ofte bruker fremtidsvisjoner til filosofiske betraktninger over historie, sosiologi, antropologi, fysikk, religion eller, selvfølgelig, filosofi. Ved å ha den udefinerbare fremtiden, kanskje også en planet med annen bakgrunn enn vår, har de muligheter til å manipulere forventningene våre.

Likevel greier jeg ikke å slutte å tenke på Luke Skywalker når jeg tenker sci-fi. Har jeg gått glipp av et vell av glimrende litteratur på grunn av fordommer?