Ulysses leste jeg noen kapitler av i starten, pluss avslutningen (en forrykende psykose i direkte ‘avskrift’ etter min mening) - og så etterordet hvor jeg spesielt merket meg at forfatteren gottet seg over alle litteraturviterne som i fremtiden skule fortape seg i jakten på koder og dypere mening i verket. (Dette har jeg ikke sjekket i dag, så helt presist sånn er det nok ikke uttalt…).

Grunnen til at jeg legger inn kommentar i dag, er for å be deg gi Saramago en sjanse - alt etter hvilke bøker det er da. En av dem forutsetter intimt kjennskap til en annen portugiser (Pessoa), og noen er vel dystopiske etter min smak. Historien om Baltasar og Belmunda (’Klosterkrønike?), ‘En flåte av stein’, ‘Beleiringen av Lisboa’, ‘Jesusevangeliet’ har alle fortellinger som er morsomme, humor og trefleksjon som stimulerer. Og ja, konsentrasjonskrevende stil. Men de er ikke ugjennomtrengelige for folk som har lest en del alminnelig, ‘lødig’ litteratur.

Har ellers ikke Ulysses (men “Odysseen” samler jo støv på tross av at jeg har kjempet meg gjennom de ti første sangene, og det er jo så nært at det må man kunne godta). Men Ulysses skal samle støv, den er jo ikke verdens mest berømte uleste bok for ingenting.
Dorian Gray seg også i støvbadet på mitt gamle gutterom. Æsop, derimot, leser jeg, og Brontë hadde jeg på pensum. Skulle gjerne latt den samle støv, da.