In libris libertas

Ble det krim og mord, dype bøker om samfunnet og individet eller noe helt annet? Eller kjempet dere en hard kamp mot elementene og ga opp hele prosjektet?

8/10: Interessant, vakkert og spennende om tre generasjoner stabeiser som sliter seg gjennom et ubønnhørlig lands historie.

Man skriver ikke over fem hundre sider om Kinas historie, engang den nære, ustraffet. Jung (egentlig Er-Hong) Chang har fått erfare at hennes bok er blitt den nye Ulysses - stadig lovprist, men sjelden lest. Hvorfor i all verden dette er tilfelle aner ikke jeg. Ville svaner er en veldig bra skrevet bok om en familie som opplever frykt, grusomheter og kaos, som prøver å holde sammen på tross av (og av og til på grunn av) ekstremt rare overbevisninger, skikker, synspunkter og fordommer. Den verste er imidlertid politikken; Koumintang er barbarer, mens kommunistene er organiserte bøller. 

Boken handler mest om tre generasjoner ville svaner, - "Hong" - et vanlig fornavn blant jentene i familien, og en passende beskrivelse av de tre hovedpersonene, bestemoren, moren og forfatteren selv. Alle er opprørske, selvstendige og intelligente, tre egenskaper som skaffer dem både fordeler og store ulemper. Bestemoren kommer i en vanskelig knipe når hun blir konkubine, moren får problemer når hennes meninger går på tvers av den stadig mer tilfeldige brutaliteten under Mao, og hovedpersonen selv får en på trynet når hennes naivitet blir revet vekk fra henne uten advarsel et eller annet sted på vei mot Kinas svar på Sørreisa. Disse opplevelsene har en naturlig forklaring, da boken også omhandler også Kinas bloddryppende, brutale, harde, utilgivelige, uforutsigbare og direkte grusomme historie, der den ene bøllen avløser den andre. Imidlertid er det ikke, eller ikke bare, Chiang Kai-Shek og Mao som er representanter for dette, det er millioner av opportunistiske, rå og hensynsløse kinesere uten interesse for andre enn seg selv. Jung Chang sparer ingenting i sine skildringer av dette regimet (som anså Nord-Korea for å være for dekadente!), eller av noen av de tidligere. Boken er ikke skrevet av fedrelandskjærlighet.

Det sier vel det meste at jeg faktisk av og til glemte at det er en (relativt) sann historie jeg leste. Likevel virker hennes skildringer troverdige, alle har feil, også forfatteren, og de fleste er oppslukt av maoismen i sin grusomhet. Grusomhetene er artig skrevet i en nesten nøytral og upersonlig stil. Det er rundt her jeg skal klage på småting. Det er omtrent ingenting å trekke ned, men det er noen små flisespikkinger: for det første, skaff en utgave med kart over Kina. Det er mange reiser til mange byer som de fleste (i hvert fall jeg) ikke har hørt om, som Yibin, Chengdu, Mudken, Yixian, Jinzhou og Tianjin. For det andre er det noen unødvendige repitisjoner: i løpet av noen sider blir vi fortalt at "hun tilga aldri sin mann" eller noe i den retningen minst fire ganger. For det tredje er den vakre nøytraliteten nærmest for nøytral, når katastrofen er et faktum, kunne hun kanskje skyndet seg litt langsommere til neste poeng. På den annen side er kanskje hensikten å vise at det er så ekstremt ille at det blir knapt tid til å dvele. Blant småting blir man imponert over hvor mange skolekamerater Chang har, eller skulle jeg si hadde. De faller som fluer, og man kan undre på om hun gikk i klasse med hele byen til tider. Og det er litt rart at hun først får beslaglagt filmen i kameraet sitt, for siden å si at hun måpte da hun fikk se et kamera for første gang.

Når det er sagt; ta den ut av bokylla eller gå og lån/kjøp den. Den er mer enn verd det.

Godt over halvveis inn i Ville Svaner er jeg gjentatte ganger blitt introdusert til tanken at denne boken stort sett er en imponerende, fin og velskrevet bok som får stå i fred i bokhylla. Ikke at jeg skal snakke for høyt, 1984 har det helt fint klemt mellom reisebøker til land jeg alt har vært i og pensumbøker fra fag som ikke lenger finnes.

Har noen av dere noen bøker dere skulle ha lest, men dere aldri greier å lese? Er det fordi dere har begynt på dem og gitt opp, ikke orket eller utsatt det til etter neste bok? Andre grunner?