In libris libertas

5/10 -  Spennende amerikansk magisk-realisme uten den nødvendige forløsningen

David Zimmer, en professor i litteratur i et universitet i Vermont, har nettopp mistet både kone og to veldig unge sønner i en flyulykke. Dette takler han ved først å gå i oppløsning, og så ved å oppføre seg delvis som en tulling og delvis som en huleboer. Innimellom dette kommer han over en dokumentar om stumfilmskapere, der den relativt ukjente Hector Mann faktisk greier å få huleboeren Zimmer til å le. Som resultat av dette bestemmer Zimmer seg for å skrive en biografi om Mann. Han ser alle de tolv filmene som er å oppspore som er laget av Mann, og det viser seg at alle har relativt nylig blitt sendt rundt til forskjellige filminstitutter både i USA og Europa av en anonym avsender. Etter mye om og men ender han opp med å fullføre biografien om Hector Mann, som forsvant under mystiske omstendigheter. Like etter at boken, som får anstendige kritikker og et OK salg, kommer ut, blir han kontaktet av en Frieda Spelling, som insisterer på at hun er Hector Manns kone, og at Hector ønsker å møte ham i New Mexico. Etter mye om og men blir Zimmer sugd inn i livet til Hector Mann, der hans selv må finne ut hva som har skjedd, hvem som er hvem, hvordan og, ikke minst hvorfor ting skjer slik de skjer.

Enda dette kan høres ut somen detektivroman, er det langt fra det. Det er kanskje heller en forgjengelighetsroman. Zimmer jobber på si med oversettelsen av Chateaubriands selvbiografi Memories of a dead man (Zimmers oversettelse, det tradisjonelle er “Memories from beyond the Grave”), og han ramler også over “My Last Sigh” av Buñuel. Disse titlene er vesentlige for å forstå boken. Død, tilintetgjørelse og higen etter å oppnå begge sukkwe opp i forskjellige sammenhenger, og boken er full av paralleller mellom tragiske eller melankolske film- eller litteaturfigurer og sentrale personer i boka. For eksempel sammenhengen mellom hovedpersonen og den mystiske Hector Mann, noe som forklarer at halvparten av boka ikke handler om hovedpersonen i det hele tatt. På dette tidspunkt er det greit å få litt pause fra Zimmer, fordi det kan bli for mye selvrettferdig bølleopptreden. Dessuten er egentlig handlingene og funksjonene til karakterene viktigere enn karakterene selv. Deres liv og skjebne er nermest et apropos til tider. Det er likevel ikke en trist og desperat bok, men en fin skildring om liv, kunst og drømmer. Også fine drømmer, dersom man ser etter.

Altså, en god bok. Flott research og pent språk. Gå gjerne og les. Men vær observant på at hovedpersonen, som i egenskap av å være litteraturprofessor hater lydfilm, ser ting gjennom sine øyne. Disse øynene er en smule nærsynte, og denne nesetippmentaliteten kan forklare intensiteten innen kjærlighetsforholdet, Zimmers innvolvering i det som skjer på gården og Almas noe absurde livsoppsummering sendt på fax.  Bokens referanse til illusjoner, både virkelighetsoppfatninger og framtidshåp uten rot i virkeligheten, blir hamret gjennom. Dette skjer via sitater av de ovennevnte selvbiografiene, av andre bøker og den klare referansen til George Berkeley i filmen Zimmer får se i New Mexico (denne filmen er så full av symbolikk at det nesten blir for mye). Derfor blir det en liten skuffelse på slutten, der jeg forventet meg mer av “Sofies Verden” (også opptatt av Berkeley) eller 99-årgangens undergangsfilmer med Matrix og Fight Club i spissen. Kanskje det er bra at slutten er åpen, spekulerende, undrende og samtidig så veldig stoisk - eller kanskje Auster ikke gad å skrive ferdig boken.