In libris libertas

6/10: En nevrotikers småskravling tar seg opp når han endelig ser lyset 

Hovedpersonen i boken, Mattias, ble født da Buzz Aldrin tok sine første skritt på månen, rett etter Neil Armstrong. Mattias identifiserer seg med Buzz, fordi Armstrong fikk all oppmerksomheten, mens Buzz bare gjorde jobben. Denne trygge usynlighetstilværelsen tiltaler Mattias, og han har alltid levd sånn, mer enn delvis selvforskyldt. Denne tilværelsen bryter sammen, delvis fordi han har unngått å legge merke til faresignalene enda han har visst om dem. Likevel betyr det at Mattias møter veggen, på Færøyene, av alle steder. Han må begynne på nytt, sakte, uten sikkerhetsnett. Dette skaper enda et problem; Færøyene er for liten for at han kan gjemme seg. Demonene (som denne gangen er kun i overført betydning) må bekjempes.

Boken er egentlig ganske fin, men det er en ulempe å lese både denne og Hässelby. De handler begge om en tafatt, redd og uansvarlig person som er livredd for at polene skal smelte, som er glad i og full av forakt overfor 80-tallet (særlig 1986), som er helt uten høyere utdannelse, har en klokketro på at alt henger sammen og tror at han kan gjemme seg for alt. Begge bøkene har den samme endeløse stream-of-conciousness-stilen som gjør at man tror man leser Joyce, med små, korte og naive setninger imellom, som minner mer enn hva åndsverksloven bør tillate om Loe. Faktakunnskapene blir også her masete (særlig når Mattias forteller alt han vet om Nico, som han ikke engang hadde hørt om), særlig den geografiske autismen. Harstad er ikke helt god i hoderegning (i slutten av boka er han 49, det vil si at boken avsluttes i 2018, men han gjør referanser til nåtiden fortsatt), og han opprettholder uvanen ved å skrive "teve" i stedet for TV. Noe er småting, men til sammen blir det mer unødvendig enn tilføyende.

Når det er sagt, er denne boken lettlest, artig og interessant. Harstad er jo flink til å skrive, stort sett. Harstad er blitt beskrevet som en dikter, og det er nok riktig. Språket hans veksler mellom det banale "(han) ga meg en god klem, færøyklem" til den geniale, der Færøyenes landskap blir Fuktighetens Hav, i tråd med Buzz Aldrin-metaforen. Det er noen riktig gode metaforer og en god skildring av en ustabil manns noe egne minner fra perioder der han får delvis blackout. Alt dette er bra, men han skriver en roman, og Harstad er en forfatter som trenger en god historie. Han har nok lært noe, for "Hässelby" er nok mer drevet framover, mens "Buzz Aldrin" er bedre innen personkarakteristikk. Men 650 sider blir for mye vås. Moralen blir også litt bisarr, det er som om vi er ansvarlige for hans tvangstanker. Muligens delvis riktig, men svært søkt. Litt mindre Jolly Cola og litt mindre gjentakelser i de endeløse setningene, og denne boken hadde lett fortjent en 7-er.