In libris libertas

6/10: Odysseen 2000 sitter som et skudd for baugen

Denne boken falt jeg helt for. den er artig og interessant. Aldri spennende, da du vet hva som skjer, men samtidig gøy å se hvordan Atwood løser de situasjonene man vet kommer til å skje. Dessuten forthener Penelopes historie å bli hørt. Der Odyssevs (heldigvis ikke Ulysses) er blitt beskrevet som en helt på tross av hans utroskap, latskap, likegyldighet og bedrageri, har Penelope, som ventet i 20 år og måtte holde glupske friere unna, vært gitt lite oppmerksomhet. Etter over 3000 år bestemmer hun seg imidlertid endelig for å fortelle sin historie, hennes versjon av de to homerske mesterverk, sett fra Itaka. Hun holder til i dødsriket, men hun har holdt seg godt orrientert om hva som har skjedd i verden, med noen sleivspark til vår kultur. Men mest til hennes egen, som hun har lite til overs for.

Penelope var datteren av en konge og en nymfe, ikke uvanlig i de tider. Heller ikke uvanlig opplever hun at et orakel spår at hun vil sy farens likklede og forårsake hans død, og i tråd med dette, kaster faren henne i vannet. Hun overlever dette, og faren ber om tilgivelse etter hvert (dette er jo svært lik Persevs og ganske likt ørti andre historier, men en god historie kan nesten ikke fortelles for ofte). Etter hvert blir hun eldre, og som 15-åring er hun gifteklar. Odyssevs vinner henne, selvfølgelig med juks, og sannsynligvis fordi han dermed kan stikke av med en større formue, også dette med litt maniuplering. Penelope er egentlig glad for å komme seg vekk, og greier etter hvert også å venne seg til den forblåste øya Itaka. Verre blir det når Penelopes kusine, som hun har lite til overs for, starter Trojanerkrigen. Mens Odyssevs i 20 år befinner seg enten i Troja eller på verdens nest lengste omvei hjem (bare slått av jødenes berømte vei fra Egypt til Israel), må Penelope klare seg som best hun kan, først ensom, og så med for mange gjester. For etter at man antar at Odyssevs er død, begynner friere å storme til palasset hennes og spise henne ut av gård og grunn. At de gidder å henge der i 5 år, er jo helt ekstremt, men dette er profesjonelle snyltere. Særlig går det ut over hennes 12 unge tjenestepiker, som må slite seg gjennom et helvete som får dødsriket til å virke som en befrielse.

Stilen er egentlig en kort roman (nesten novelle, så fort går det å lese den, jeg brukte bare to dager), ispedd med shantyer og klagekor, forelesninger, rettsaker og masse annet gøy fremført av hennes tjenestepiker. Den røde tråden er Penelopes oppriktige og bare delvis bitre gjenfortelling om hvordan det var å være gift med antikkens mest selvopptatte snik. Tjenestepikenes elegante avbrudd har en viktig funksjon - de setter Penelope på plass. Riktignok hadde hun det ille, men hun hadde det langt bedre enn de fleste andre under henne i rang. Imidlertid blir også tjenestepikene delvis satt på plass, men bare indirekte. Den er farlig nær en 7-er, men er nok litt for kort eller litt for lite skarp. Dessuten hadde jeg håpet at Penelope var litt smidigere med sitt vitt. Men altså bare bittelitt.

5/10 -  Spennende amerikansk magisk-realisme uten den nødvendige forløsningen

David Zimmer, en professor i litteratur i et universitet i Vermont, har nettopp mistet både kone og to veldig unge sønner i en flyulykke. Dette takler han ved først å gå i oppløsning, og så ved å oppføre seg delvis som en tulling og delvis som en huleboer. Innimellom dette kommer han over en dokumentar om stumfilmskapere, der den relativt ukjente Hector Mann faktisk greier å få huleboeren Zimmer til å le. Som resultat av dette bestemmer Zimmer seg for å skrive en biografi om Mann. Han ser alle de tolv filmene som er å oppspore som er laget av Mann, og det viser seg at alle har relativt nylig blitt sendt rundt til forskjellige filminstitutter både i USA og Europa av en anonym avsender. Etter mye om og men ender han opp med å fullføre biografien om Hector Mann, som forsvant under mystiske omstendigheter. Like etter at boken, som får anstendige kritikker og et OK salg, kommer ut, blir han kontaktet av en Frieda Spelling, som insisterer på at hun er Hector Manns kone, og at Hector ønsker å møte ham i New Mexico. Etter mye om og men blir Zimmer sugd inn i livet til Hector Mann, der hans selv må finne ut hva som har skjedd, hvem som er hvem, hvordan og, ikke minst hvorfor ting skjer slik de skjer.

Enda dette kan høres ut somen detektivroman, er det langt fra det. Det er kanskje heller en forgjengelighetsroman. Zimmer jobber på si med oversettelsen av Chateaubriands selvbiografi Memories of a dead man (Zimmers oversettelse, det tradisjonelle er “Memories from beyond the Grave”), og han ramler også over “My Last Sigh” av Buñuel. Disse titlene er vesentlige for å forstå boken. Død, tilintetgjørelse og higen etter å oppnå begge sukkwe opp i forskjellige sammenhenger, og boken er full av paralleller mellom tragiske eller melankolske film- eller litteaturfigurer og sentrale personer i boka. For eksempel sammenhengen mellom hovedpersonen og den mystiske Hector Mann, noe som forklarer at halvparten av boka ikke handler om hovedpersonen i det hele tatt. På dette tidspunkt er det greit å få litt pause fra Zimmer, fordi det kan bli for mye selvrettferdig bølleopptreden. Dessuten er egentlig handlingene og funksjonene til karakterene viktigere enn karakterene selv. Deres liv og skjebne er nermest et apropos til tider. Det er likevel ikke en trist og desperat bok, men en fin skildring om liv, kunst og drømmer. Også fine drømmer, dersom man ser etter.

Altså, en god bok. Flott research og pent språk. Gå gjerne og les. Men vær observant på at hovedpersonen, som i egenskap av å være litteraturprofessor hater lydfilm, ser ting gjennom sine øyne. Disse øynene er en smule nærsynte, og denne nesetippmentaliteten kan forklare intensiteten innen kjærlighetsforholdet, Zimmers innvolvering i det som skjer på gården og Almas noe absurde livsoppsummering sendt på fax.  Bokens referanse til illusjoner, både virkelighetsoppfatninger og framtidshåp uten rot i virkeligheten, blir hamret gjennom. Dette skjer via sitater av de ovennevnte selvbiografiene, av andre bøker og den klare referansen til George Berkeley i filmen Zimmer får se i New Mexico (denne filmen er så full av symbolikk at det nesten blir for mye). Derfor blir det en liten skuffelse på slutten, der jeg forventet meg mer av “Sofies Verden” (også opptatt av Berkeley) eller 99-årgangens undergangsfilmer med Matrix og Fight Club i spissen. Kanskje det er bra at slutten er åpen, spekulerende, undrende og samtidig så veldig stoisk - eller kanskje Auster ikke gad å skrive ferdig boken.

6/10: En nevrotikers småskravling tar seg opp når han endelig ser lyset 

Hovedpersonen i boken, Mattias, ble født da Buzz Aldrin tok sine første skritt på månen, rett etter Neil Armstrong. Mattias identifiserer seg med Buzz, fordi Armstrong fikk all oppmerksomheten, mens Buzz bare gjorde jobben. Denne trygge usynlighetstilværelsen tiltaler Mattias, og han har alltid levd sånn, mer enn delvis selvforskyldt. Denne tilværelsen bryter sammen, delvis fordi han har unngått å legge merke til faresignalene enda han har visst om dem. Likevel betyr det at Mattias møter veggen, på Færøyene, av alle steder. Han må begynne på nytt, sakte, uten sikkerhetsnett. Dette skaper enda et problem; Færøyene er for liten for at han kan gjemme seg. Demonene (som denne gangen er kun i overført betydning) må bekjempes.

Boken er egentlig ganske fin, men det er en ulempe å lese både denne og Hässelby. De handler begge om en tafatt, redd og uansvarlig person som er livredd for at polene skal smelte, som er glad i og full av forakt overfor 80-tallet (særlig 1986), som er helt uten høyere utdannelse, har en klokketro på at alt henger sammen og tror at han kan gjemme seg for alt. Begge bøkene har den samme endeløse stream-of-conciousness-stilen som gjør at man tror man leser Joyce, med små, korte og naive setninger imellom, som minner mer enn hva åndsverksloven bør tillate om Loe. Faktakunnskapene blir også her masete (særlig når Mattias forteller alt han vet om Nico, som han ikke engang hadde hørt om), særlig den geografiske autismen. Harstad er ikke helt god i hoderegning (i slutten av boka er han 49, det vil si at boken avsluttes i 2018, men han gjør referanser til nåtiden fortsatt), og han opprettholder uvanen ved å skrive "teve" i stedet for TV. Noe er småting, men til sammen blir det mer unødvendig enn tilføyende.

Når det er sagt, er denne boken lettlest, artig og interessant. Harstad er jo flink til å skrive, stort sett. Harstad er blitt beskrevet som en dikter, og det er nok riktig. Språket hans veksler mellom det banale "(han) ga meg en god klem, færøyklem" til den geniale, der Færøyenes landskap blir Fuktighetens Hav, i tråd med Buzz Aldrin-metaforen. Det er noen riktig gode metaforer og en god skildring av en ustabil manns noe egne minner fra perioder der han får delvis blackout. Alt dette er bra, men han skriver en roman, og Harstad er en forfatter som trenger en god historie. Han har nok lært noe, for "Hässelby" er nok mer drevet framover, mens "Buzz Aldrin" er bedre innen personkarakteristikk. Men 650 sider blir for mye vås. Moralen blir også litt bisarr, det er som om vi er ansvarlige for hans tvangstanker. Muligens delvis riktig, men svært søkt. Litt mindre Jolly Cola og litt mindre gjentakelser i de endeløse setningene, og denne boken hadde lett fortjent en 7-er.