Johan Harstad - Hässelby
5/10: Tidvis velskrevet, men også langdrygt epos om menneskeheten.
Det var først da jeg begynte å lure på hvor gammel jeg var da jeg begynte på denne boken at ting begynte å skje. Før dette var boken stort sett en barnebokhelts (boken handler om Albert Åberg) navlebeskuende prat om sitt anstrengte forhold til faren sin og hans minner fra 80-tallet. De aller fleste av de 260 første sidene er faktisk, på tross av godt språk, irrelevant tomgangssnikksnakk der hovedpersonens (og forfatterens) kunnskaper om Hong Kong og Paris (hvordan husker han alle gatenavnene 20 år senere?) og popmusikk har forrang over en faktisk fortelling. Nå er mimringen fra 80-tallet moro, men den er egentlig svært orientert rundt musikksmaken til Albert. Deretter begynner ting å skje, nærmere bestemt på side 261. Harstad forlater en stream-of-conciousness-aktig stil og går over til en slags gotisk/magisk-realistisk/konspiratorisk hendelse. Man legger merke til de litt merkelige situasjonene som Harstad tilsynelatende lot ligge og ser hvordan alt henger sammen på en eller annen måte. Tempoet skrus opp fra passgang til gallopp, sammenhengene blir stadig viktigere og forventningene stiger til godt over bredden.
For så å synke. Avslutningen blir platt, inkonsekvent og helt ute av stil med bokens stil ellers. I forhold til bokens tempo ellers, er det lov til å bli skuffet. Imidlertid er bokens samlede verdi så høy at jeg ikke har noen problemer med å anbefale den.
Når det er sagt må jeg angripe språket litt også. Harstad befinner seg ofte mellom to ekstremer, den naive Loeske (mine setninger): Klokka er fem. Jeg er sent ute. Vurderer taxi, men finner ut at jeg ikke har råd. Føler at jeg blir irritert på meg selv. Tenk hva jeg går glipp av nå (og så videre) til setninger av faulknerske dimensjoner med overdrevne flinkis-referanser (igjen, min setning):I dag bestemte jeg meg for å ta turen gjennom Place de la Concorde til Jardin des Tuileries for å lese Koestlers The Ghost in the Machine, slik Sting gjorde rett før han brøt med The Police og ga ut The Dream of Blue Turtles, da jeg fikk øye på en liten gutt som minte meg om Viktor før den hendelsen i fjerde klasse der all uskyld forsvant (ad infinitum).
Det er bra med research, men det er som sagt unødvendig med en så detaljert, nærmest kart-aktig gjengivelse av byer, ekstremtrivia om Police og pseudointellektuell filosofi om Koestler og Jung. Sammen med de lange setningene blir de til tider irriterende. Særlig er den detaljerte fototuren og søppelruten han tok i Paris så overfylt med fakta og geografisk spisskompetanse at det er slitsomt å lese til tider. Det er med en viss barnslig glede at jeg oppdager noen feil. Blant annet roter han mellom norsk og svensk, ved at han skriver Mörby Centrum med norsk ø (s. 205) og at Albert (som burde hete Alfons, ettersom han er svensk) mener at han oppsummerer alt fra A(lbert) til Å(berg) enda det svenske alfabetet ender med ö. Han mener et sted at det er 70 år siden D-dagen (det er 60) og han, som tross alt er en stor filmekspert, ikke nevner The Longest Day i stedet for Saving Private Ryan (s. 402 - sistnevte er svært inspirert av førstnevnte). Grunnen til at Albert Åberg velges er vel muligens at han er den beste av mennesker, men du trenger ikke lese mange sidene før du skjønner at det er mange andre som er langt snillere.
Konklusjon: Tilbake på sporet igjen. Harstad er en svært dyktig forfatter og han skriver godt, så godt at vi ikke trenger den håpløse suffiksen "-til å være norsk", men han kunne kanskje jobbet litt mer med avslutningen, som blir for plutselig, overmoraliserende og bisarr, og ikke brukt halve boken til innledning.
