In libris libertas

7/10: Fremragende fremtidsdystopi om mentalklinisk samfunn  

Jovisst gjør det vondt når knopper brister, men det gjør neppe mer vondt enn å leve i Verdensstatens totalitære system, der alle overvåkes og alt og alle er underkastet staten (man trenger tilatelse til å gå på besøk til hverandre, og det er forventet at man angir hverandre om nødvendig). Boye skal ha vært inspirert til denne boken etter opphold i både Tyskland og Sovjetunionen, ikke ulikt Orwells 1984 (riktignok utgitt ni år etter Kallocain). Det som skiller denne boken fra 1984 (vel, i hvert fall de første sidene jeg greide å slite meg gjennom) er at hovedpersonen, Leo Kall, er hjernevasket selv. Han anser ingenting for å være feil med systemet, tvert imot er han stolt av alle de perverse reglene og kravene om underkastelse. Den eneste sterke følelsen han nærer, bortsett fra stolthet over systemet, er forakt for sin overordnede, den noe mer reflekterte Rissen. Hans kone har han knapt følelser for, og barna tilhører for alle praktiske formål Verdensstaten. Som for øvrig er i krig med Universalstaten.

I tillegg til å være hovedperson og hjernevasket, er også Leo Kall kjemiker. Han har greid å lage kallocain, en væske som gir først en følelse av beruselse (som ikke finnes i dette perfekte samfunnet lenger) og som dermed får offeret til å innrømme alt, før offeret får en fylleangst av en annen verden. Muligens er dette basert på det virkelige skopolamin (for oss MacLean-fans), men uansett er det interessant å se hvordan verdensstaten reagerer på muligheten å frata individet den siste private rett, sine egne tanker og meninger. Ettersom dette er en totalitær stat, blir av åpenbare grunner sannhetsserumet svært populært. Kall kommer i et dilemma; han har fått mer makt, men kjenner ikke spillereglene.

Boken er velskrevet, karakterene er troverdige og moralen er på sin egne snurrige måte hyggelig. Den vidunderlige ikke-konversasjonen mellom Leo og Rissen og mellom ham og hans kone Linda, er fantastisk. Boken er kanskje noe kort, men det betyr også at den er forbausende fri for utenomsnakk. Avslutningen, derimot, blir noe deus ex machina (eller "å snike seg unna en skikkelig oppklaring", som det heter på norsk), både med hensyn til Kalls og til samfunnets utvikling. Alt i alt er det imidlertid en svært lesbar bok, som bør finne veien til diverse litteraturpensum.