In libris libertas

9/10: Herreminskapersåmoro!

Denne boken er altså skrevet på 1600-tallets spede begynnelse. I sammenheng hadde den spanske inkvisisjonen holdt på i omtrent 120 år, Europa var 14 år fra den egentlige første verdenskrig, tredveårskrigen, Opera hadde ikke blitt oppfunnet ennå, Nederland var ikke anerkjent (i hvert fall av alle), ingen hadde hørt om Australia og det var 43 år før Petter Dass ble født (apropos, kloakk var langt unna). Norsk litteratur på denne tiden kan få plass på et frimerke, om du har stor skrift. I denne tiden skriver Miguel de Cervances boken som på norsk kalles "Den skarpsindige lavadelsmannen Don Quixote av La Mancha" (jeg hadde vel foretrukket "Den oppvakte ridderen Don Quixote til La Mancha").

Dette er en crazykomedie av beste sort. Den hakke gale, lutfattige og middelaldrende Don Quixano, som har lest ørti ridderromaner av typen Sandemo, blir overbevist om at han selv er en vandrende ridder Don Quixote. Dermed blir hans øk den stolte hesten Rocinante, nabojenta den skjønne Dulcinea (hun er aldri direkte med i historien) og en enkel nabo, Sancho Panza, hans væpner. Don Quixote forholder seg kun til den enkle verdenen fra ridderromaner, der alle kan deles inn i enten skurker eller deres ofre. Han "redder" og angriper både hederlige og uhederlige, gjetere, sauer, vindmøller og hva det måte være. Han har stort sett helt egne versjoner av til og med de enkleste historier, noe som skaper ham enda større problemer. Ettersom riddere hadde vært utdatert i omtrent 200 år, og verden utenom enten ikke skjønner eller gidder å spille med på hans påfunn, oppstår det en del vidunderlig absurde situasjoner.

Som om det ikke er nok, er boken skrevet som om forfatteren er en som samler manuskripter og legender om denne berømte ridderen og hans mange gjerninger. Han har ofte en kritisk røst til kildene (som når han må benytte seg av et "tvilsomt dokument" skrevet av en som mislikte Don Quixote). Dette skaper en viss autensitet til historien, noe som skaper en enda mer surrealistisk og sprø historie. I 1604.

Språket er kanskje litt tregt til tider, men siden den er skrevet i kapitler som stort sett er avsluttede historier, kan den nesten oppfattes som en novellesamling. Uansett er dette en av de beste bøkene jeg har lest.