In libris libertas

7/10: Fremragende fremtidsdystopi om mentalklinisk samfunn  

Jovisst gjør det vondt når knopper brister, men det gjør neppe mer vondt enn å leve i Verdensstatens totalitære system, der alle overvåkes og alt og alle er underkastet staten (man trenger tilatelse til å gå på besøk til hverandre, og det er forventet at man angir hverandre om nødvendig). Boye skal ha vært inspirert til denne boken etter opphold i både Tyskland og Sovjetunionen, ikke ulikt Orwells 1984 (riktignok utgitt ni år etter Kallocain). Det som skiller denne boken fra 1984 (vel, i hvert fall de første sidene jeg greide å slite meg gjennom) er at hovedpersonen, Leo Kall, er hjernevasket selv. Han anser ingenting for å være feil med systemet, tvert imot er han stolt av alle de perverse reglene og kravene om underkastelse. Den eneste sterke følelsen han nærer, bortsett fra stolthet over systemet, er forakt for sin overordnede, den noe mer reflekterte Rissen. Hans kone har han knapt følelser for, og barna tilhører for alle praktiske formål Verdensstaten. Som for øvrig er i krig med Universalstaten.

I tillegg til å være hovedperson og hjernevasket, er også Leo Kall kjemiker. Han har greid å lage kallocain, en væske som gir først en følelse av beruselse (som ikke finnes i dette perfekte samfunnet lenger) og som dermed får offeret til å innrømme alt, før offeret får en fylleangst av en annen verden. Muligens er dette basert på det virkelige skopolamin (for oss MacLean-fans), men uansett er det interessant å se hvordan verdensstaten reagerer på muligheten å frata individet den siste private rett, sine egne tanker og meninger. Ettersom dette er en totalitær stat, blir av åpenbare grunner sannhetsserumet svært populært. Kall kommer i et dilemma; han har fått mer makt, men kjenner ikke spillereglene.

Boken er velskrevet, karakterene er troverdige og moralen er på sin egne snurrige måte hyggelig. Den vidunderlige ikke-konversasjonen mellom Leo og Rissen og mellom ham og hans kone Linda, er fantastisk. Boken er kanskje noe kort, men det betyr også at den er forbausende fri for utenomsnakk. Avslutningen, derimot, blir noe deus ex machina (eller "å snike seg unna en skikkelig oppklaring", som det heter på norsk), både med hensyn til Kalls og til samfunnets utvikling. Alt i alt er det imidlertid en svært lesbar bok, som bør finne veien til diverse litteraturpensum.

 

7/10: Festlig bok om autistisk barn med skarp hjerne.

Denne boken er en av de beste ungdomsbøkene som finnes. Stor fan. Den handler om Christopher, en 15 år gammel gutt som bor med sin far (moren døde visstnok på sykehus), og som oppdager nabohunden som er spiddet med en høygaffel. Christopher bestemmer seg for å løse "den merkelige hendelsen med hunden den natten", som tittelen heter på norsk. Dette er en spesielt vanskelig oppgave for Christopher, da han lider av Aspergers syndrom, en såkalt høyfunksjonell autisme som gjør at han har forskjellige tvangsforestillinger. Enda syndromet aldri nevnes ved navn, er det rimelig klart; han nekter å spise maten om potetmosen blandes med ketchupen, misliker å bli tatt på mer enn nødvendig, forstår ikke metaforer eller ordleker og tar stort sett alt bokstavelig.

Dette medfører at han stort sett ikke liker litteratur, med noen unntak, især Sherlock Holmes (tittelen på boken er hentet fra "Hunden fra Baskerville"), og han bestemmer seg for å benytte Sherlock Holmes’ metoder for å løse gåten. Dette gir ham et fortrinn fremfor andre, da han sjelden lar seg påvirke av følelser utover de knyttet til hans aversjoner. Selve mysteriet er egentlig verken så vanskelig å løse eller voldsomt vesentlig. Dette er egentlig en bok om en med Aspergers og hans syn på livet og Swindon (for øvrig en by jeg melder meg frivillig til å ikke dra til). Det er interessant spesielt fordi disse hindringene hindrer ham i å gjøre ting vi lett hadde gjort, men samtidig fordi han gjør ting vi ikke hadde turt.

Det fine med boken er at dette ikke er en bok som innbyder til sympati overfor stakkars lidende, men bare viser en verden der de med Asperger stort sett har det fint - så lenge de får lov til å ikke bli tatt på eller spise potetmos med ketchup (eller hva enn de har for seg).

4/10: Artig guttetur uten egentlig innhold

"L" er en tøys&tull-bok om at at Erlend Loe har komplekser fordi han ikke var med på å bygge Norge, og at han i et sprøtt innfall skal han bevise at indianerne gikk på skøyter fra Amerika til Polynesia under siste istid. Boken handler stort sett om denne ekspedisjonen, et prosjekt dømt til å mislykkes både for sin egen skyld og fordi han har samlet en gjeng naive og tafatte gutter (de gidder ikke engang sette seg inn i indiansk eller polynesisk historie eller kultur). Historien er muligens heller historien om dem og deres konflikter, men ettersom de er så like, blir det ikke store utfordringen. Seks drømmere og en kokk finner ikke akkurat opp kruttet sammen, men det er jamen moro til tider.

Erlend Loe er kjent for en naivistisk stil, og den rett frem enkle måten å tenke på er definitivt annerledes. Jeg valgte derfor å lese det som en crazykomedie, litt som Don Quixote, fordi Loe er omtrent like virkelighetsfjern. Jeg lo høyt noen ganger, men etter hvert ble det litt for anmassende. Loe er ikke noen Cervantes, og drivet i historien er nærmest fraværende.  Språket er kort og greit, men det blir litt slitsomt etter hundre sider med fireordssetninger. Loes språk minner også om Hemingways i det at ingen av dem liker "" eller andre indikasjoner på samtale. I forlengelsen av dette sparer Loe plass ved å ikke minne oss på hvem som er hvem (jeg vet i hvert fall at jeg slet veldig med Kim og Yngve og etter hvert Even). Dersom noen andre skal lese denne boken, her er en liten oppsummering av deltakerne:

1. Erlend er vår helt som vil sette Norge på kartet, helst uten å gjøre noe.
2. Even, hans bror, liker å sove
3. Martin studerer jenter, og lager et jentenes periodiske system. Han er redd for Lånekassen
4. Egil som er en sta barndomsvenn av Erlend med Lara Croft fetisj.
5. Roar er en anti-intellektuell kokk som egentlig ikke hører hjemme der.
6. Yngve er en filmviter som trekker in Gwyneth Paltrow for ofte
7. Kim er gruppens multimediaekspert og kunstner

Det begynner kanskje som et dødsdømt forskningsprosjekt, men det er egentlig en guttetur med enda dårligere planlegging. "L" hadde nok hatt godt av litt trimming, men ettersom redaktører med ryggrad nok til å si "Dette er nok for mye utenomsnakk" er i mangelvare (jamfør Uri), kan man ikke bli overrasket. Det er knapt noen historie, i hvert fall ikke på langt nær nok til å dekke 450 sider. det betyr at mange dessverre har falt av når det jeg oppfatter som den beste delen kommer på side 365 (da de prøver ut ideologier). Det er jo morsomme elementer foran også, som når han skaffer penger til turen eller den noe meningsløse turen til New York.

 

Konklusjon: Kan leses stykkevis og delt. Fra perm til perm er det mer slitsomt.

9/10: Herreminskapersåmoro!

Denne boken er altså skrevet på 1600-tallets spede begynnelse. I sammenheng hadde den spanske inkvisisjonen holdt på i omtrent 120 år, Europa var 14 år fra den egentlige første verdenskrig, tredveårskrigen, Opera hadde ikke blitt oppfunnet ennå, Nederland var ikke anerkjent (i hvert fall av alle), ingen hadde hørt om Australia og det var 43 år før Petter Dass ble født (apropos, kloakk var langt unna). Norsk litteratur på denne tiden kan få plass på et frimerke, om du har stor skrift. I denne tiden skriver Miguel de Cervances boken som på norsk kalles "Den skarpsindige lavadelsmannen Don Quixote av La Mancha" (jeg hadde vel foretrukket "Den oppvakte ridderen Don Quixote til La Mancha").

Dette er en crazykomedie av beste sort. Den hakke gale, lutfattige og middelaldrende Don Quixano, som har lest ørti ridderromaner av typen Sandemo, blir overbevist om at han selv er en vandrende ridder Don Quixote. Dermed blir hans øk den stolte hesten Rocinante, nabojenta den skjønne Dulcinea (hun er aldri direkte med i historien) og en enkel nabo, Sancho Panza, hans væpner. Don Quixote forholder seg kun til den enkle verdenen fra ridderromaner, der alle kan deles inn i enten skurker eller deres ofre. Han "redder" og angriper både hederlige og uhederlige, gjetere, sauer, vindmøller og hva det måte være. Han har stort sett helt egne versjoner av til og med de enkleste historier, noe som skaper ham enda større problemer. Ettersom riddere hadde vært utdatert i omtrent 200 år, og verden utenom enten ikke skjønner eller gidder å spille med på hans påfunn, oppstår det en del vidunderlig absurde situasjoner.

Som om det ikke er nok, er boken skrevet som om forfatteren er en som samler manuskripter og legender om denne berømte ridderen og hans mange gjerninger. Han har ofte en kritisk røst til kildene (som når han må benytte seg av et "tvilsomt dokument" skrevet av en som mislikte Don Quixote). Dette skaper en viss autensitet til historien, noe som skaper en enda mer surrealistisk og sprø historie. I 1604.

Språket er kanskje litt tregt til tider, men siden den er skrevet i kapitler som stort sett er avsluttede historier, kan den nesten oppfattes som en novellesamling. Uansett er dette en av de beste bøkene jeg har lest.