In libris libertas

Hvordan løse verdens problemer om du er en mosaiker.

Dette er egentlig en svært trivelig historie om en mosaiker som blir trukket med i et maktspill i Sarantium, den overlegent største, mektigste og mest imponerende byen i verdenen. Boken er for så vidt fantasy, men det overnaturlige er forsvinnende lite i veien for en god historie, det nærmeste man kan snakke om overnaturlig, er at nevnte mosaiker faktisk blir trukket inn i hoffintriger - og kommer helskinnet gjennom det. Historien er for så vidt mer av typen action/spenning, og dyptgående personkarakteristikker er det få av. Det er kanskje like greit.

Mosaikeren heter Caius Crispus, men blir stadig kalt Crispin, som fungerer som en evig påminner om at det er en nordamerikaner som har skrevet boken. Han kommer fra et land som er til forveksling likt Romerriket, som nå er erobret av gotere antae, et relativt primitivt, men minst like utspekulert, folkeslag. Crispins læremester, med det heldigere navnet Martinius, lurer et sendebud til å anta at Crispus er ham, og på den måten blir Crispinius anmodet om å infinne seg i Sarantium for å hjelpe til med å forevige kapellet i den imponerende domen i byen. Det er Valerius II som står bak, det vil si han og hans kone, en tidligere danserinne med alle de negative konnotasjonene. Valerius II og hans kone er for kløktige og listige for sitt eget beste, og den stakkars mosaikeren Crispus, med hans medhjelpere, må balansere mellom de to sidene i denne konflikten for å overleve.

Stor litteratur er det muligens ikke, men en hyggelig opplevelse er det likevel.