In libris libertas

 

 

 

 

 

 

 

1/10: Pompøst vrøvl av en akademias Knut Haavik

Tor Bomann-Larsen har skrevet tre bind hittill i biografien om Haakon VII. Dette, bind 2, tar for seg 1905. De fleste som kjenner meg vet hva jeg mener om denne.

For dere andre: av og til kommer man i den situasjonen at man selv er en slags ekspert på det som omtales. I mitt tilfelle er det altså 1905 og omstendighetene omkring unionsoppløsningen. Da skjærer det selvfølgelig i samtlige sansefelt når noen først tråkker på dette feltet med den elegansen og finessen man kan forvente seg av en spesielt irritert Otto Jespersen og atpåtil blir tilskrevet honnørord som "historiker" og "ekspert".

Tor Bomann-Larsen er ingen av delene. Han er tegneserietegner av utdanning, noe som forklarer de ekstreme stereotypene han maler frem (helten er sterk og slank, skurken er gammel, tykkfallen og/eller dum). Imidlertid kan utmerket godt tegneserietegnere bli dyktige historiefortellere om de har en viss dyktighet, men dette mangler også Tor Bomann. I tillegg til de tidligere nevnte stereotypene, roter han konsekvent med fakta og bilder, han presenterer ikke noe som engang likner på nøytralitet og han er usedvanlig forenklet i sine observasjoner. Dette medfører at han kan beskrive hvordan den ene av de to norske diplomatene, Fritz Wedel Jarlsberg, dummer seg ut, men utelater de kolossale blemmene til Fridtjof Nansen, som da er helten framfor noen. Bomann Larsens beskrivelser av ham har nærmest homoerotiske overtoner. At Haakon VII og Maud knapt nevnes i boken etter side 200 og da kun som statister er ikke et kvalitetsstempel gitt bokens hensikt, men at unionsoppløsningen beskrives fra et så rojalistisk ståsted og så langt fra begivenhetenes faktiske sentrum, det er beklagelig.

Konklusjon: Språket er pompøst, beskrivelsene ekstreme, poengene billige og det vitenskapelige argumentet tynnere enn Grete Waitz. At jeg plasserer denne i kategorien "sakprosa" og ikke "kiosklitteratur" er selvfølgelig en teknikalitet, der hensikten helliggjør middelet. Noe som er en for så vidt god oppsummering på dette makkverket.

 

Hvordan løse verdens problemer om du er en mosaiker.

Dette er egentlig en svært trivelig historie om en mosaiker som blir trukket med i et maktspill i Sarantium, den overlegent største, mektigste og mest imponerende byen i verdenen. Boken er for så vidt fantasy, men det overnaturlige er forsvinnende lite i veien for en god historie, det nærmeste man kan snakke om overnaturlig, er at nevnte mosaiker faktisk blir trukket inn i hoffintriger - og kommer helskinnet gjennom det. Historien er for så vidt mer av typen action/spenning, og dyptgående personkarakteristikker er det få av. Det er kanskje like greit.

Mosaikeren heter Caius Crispus, men blir stadig kalt Crispin, som fungerer som en evig påminner om at det er en nordamerikaner som har skrevet boken. Han kommer fra et land som er til forveksling likt Romerriket, som nå er erobret av gotere antae, et relativt primitivt, men minst like utspekulert, folkeslag. Crispins læremester, med det heldigere navnet Martinius, lurer et sendebud til å anta at Crispus er ham, og på den måten blir Crispinius anmodet om å infinne seg i Sarantium for å hjelpe til med å forevige kapellet i den imponerende domen i byen. Det er Valerius II som står bak, det vil si han og hans kone, en tidligere danserinne med alle de negative konnotasjonene. Valerius II og hans kone er for kløktige og listige for sitt eget beste, og den stakkars mosaikeren Crispus, med hans medhjelpere, må balansere mellom de to sidene i denne konflikten for å overleve.

Stor litteratur er det muligens ikke, men en hyggelig opplevelse er det likevel.