In libris libertas

 

 

9/10 Herlig historie om selvopptatt intellektuell romantiker og mange vakre observasjoner i form av prosadikt.

Jeg begynner lett med en av mine favorittbøker. Først og fremst er jo Charles Baudelaire en poet og en kritiker jeg er i nesegrus beundring over. Novellen La Fanfarlo er da ikke hans sjanger, og det merkes. Historien er syltynn og poenget er mildt sagt enkelt. Deri ligger ikke kvaliteten til denne mannen. Baudelaire leker seg imidlertid med språk, og skildirngene hans er vidunderlig presise. Særlig er Samuel Cramer, en enkel og overbelest ung mann uten kontakt med verken egne egenskaper eller det annet kjønn, en perle. Det triste med det hele er jo at nettopp i disse pompøse kommentarene til Cramer ligger poesien; det er vakkert, men det er ikke snt man sier i vanlig samtale, med mindre man ønsker å imponere.

Prosadiktene er imidletid formfullendte. De er gode fordi språket får overtaket på formen, det vil si at Baudelaire ikke bryr seg mer enn høyst nødvendig om formen, eller den ekstreme mangelen på form, som Mallarmé og Rimbaud alltid virker så opptatte av. Skildringene om menneskets tilfredshet med egne monstre er av mine favoritter, men dikt XXXIII som oppfordrer til å la seg beruse, av vin, dyd eller poesi, hva enn som virker, er vel kanskje den som best oppsummerer ham.

Beklager at jeg ikke har flere skudd fra hoften, denne er jo nærmest for tannløs å regne - men dette er da ingen Vold, Mehren eller en annen lettvekter - dette er den viktigste poet i det nittende århundre.