In libris libertas

?/10: Denne forstår jeg ikke. Resten av verden mener den er genial, så jeg har gått glipp av noe storstlått

Advarsel: Spoilere! For å si det mildt. Dette er regnet som en klassiker. Det er en flott bok som tar for seg kvinnenes situasjon i samfunnet, den setter ting på dagsorden og alt det der. Likevel kan jeg styre min begeistring.

Kort oppsummert er handlingen omtrent sånn:

1. Emma Bovary giftet seg med Charles fordi hun var lei av å sture hjemme.
2. Hun håpet på at Charles ville til Paris, men han var fornøyd i Rheims.
3. Emma sier ingenting, men satser på passiv-agressiv teknikk.
4. Irritert over at de ikke bor i Paris, skaffer Emma seg en haug med elskere
5. … og et barn, som egentlig er i veien for henne.
6. Byens apoteker tjener mange penger, mens Charles tjener ålreit.
7. Emma er frustrert over at elskerne ikke tar henne til Paris.
8. Hun bruker mange penger på tull fordi hun synes synd på seg selv.
9. Elskerne gidder ikke mer.
10. Emma tar livet av seg.
11. Charles blir deppa, og det ignorerte barnet blir enda mer ignorert.
12. Charles dør, og apotekeren blir rik.

Moral? Tja… bli apoteker? Det skal være en kvinnefrigjøringsbok, men det er jo bare stusslig. Det eneste menneske man synes synd på er barnet og til en viss grad Charles. Han er imidlertid så tafatt at det ikke helt går, det heller. Om Emma har jeg bare forakt, hun er så selvsentrert at barn og mann må gjerne sulte så lenge hun kan ivareta håpet om Paris.

1/10: Pompøst vrøvl av en akademias Knut Haavik

Tor Bomann-Larsen har skrevet tre bind hittill i biografien om Haakon VII. Dette, bind 2, tar for seg 1905. De fleste som kjenner meg vet hva jeg mener om denne.

For dere andre: av og til kommer man i den situasjonen at man selv er en slags ekspert på det som omtales. I mitt tilfelle er det altså 1905 og omstendighetene omkring unionsoppløsningen. Da skjærer det selvfølgelig i samtlige sansefelt når noen først tråkker på dette feltet med den elegansen og finessen man kan forvente seg av en spesielt irritert Otto Jespersen og atpåtil blir tilskrevet honnørord som "historiker" og "ekspert".

Tor Bomann-Larsen er ingen av delene. Han er tegneserietegner av utdanning, noe som forklarer de ekstreme stereotypene han maler frem (helten er sterk og slank, skurken er gammel, tykkfallen og/eller dum). Imidlertid kan utmerket godt tegneserietegnere bli dyktige historiefortellere om de har en viss dyktighet, men dette mangler også Tor Bomann. I tillegg til de tidligere nevnte stereotypene, roter han konsekvent med fakta og bilder, han presenterer ikke noe som engang likner på nøytralitet og han er usedvanlig forenklet i sine observasjoner. Dette medfører at han kan beskrive hvordan den ene av de to norske diplomatene, Fritz Wedel Jarlsberg, dummer seg ut, men utelater de kolossale blemmene til Fridtjof Nansen, som da er helten framfor noen. Bomann Larsens beskrivelser av ham har nærmest homoerotiske overtoner. At Haakon VII og Maud knapt nevnes i boken etter side 200 og da kun som statister er ikke et kvalitetsstempel gitt bokens hensikt, men at unionsoppløsningen beskrives fra et så rojalistisk ståsted og så langt fra begivenhetenes faktiske sentrum, det er beklagelig.

Konklusjon: Språket er pompøst, beskrivelsene ekstreme, poengene billige og det vitenskapelige argumentet tynnere enn Grete Waitz. At jeg plasserer denne i kategorien "sakprosa" og ikke "kiosklitteratur" er selvfølgelig en teknikalitet, der hensikten helliggjør middelet. Noe som er en for så vidt god oppsummering på dette makkverket.

Hvordan løse verdens problemer om du er en mosaiker.

Dette er egentlig en svært trivelig historie om en mosaiker som blir trukket med i et maktspill i Sarantium, den overlegent største, mektigste og mest imponerende byen i verdenen. Boken er for så vidt fantasy, men det overnaturlige er forsvinnende lite i veien for en god historie, det nærmeste man kan snakke om overnaturlig, er at nevnte mosaiker faktisk blir trukket inn i hoffintriger - og kommer helskinnet gjennom det. Historien er for så vidt mer av typen action/spenning, og dyptgående personkarakteristikker er det få av. Det er kanskje like greit.

Mosaikeren heter Caius Crispus, men blir stadig kalt Crispin, som fungerer som en evig påminner om at det er en nordamerikaner som har skrevet boken. Han kommer fra et land som er til forveksling likt Romerriket, som nå er erobret av gotere antae, et relativt primitivt, men minst like utspekulert, folkeslag. Crispins læremester, med det heldigere navnet Martinius, lurer et sendebud til å anta at Crispus er ham, og på den måten blir Crispinius anmodet om å infinne seg i Sarantium for å hjelpe til med å forevige kapellet i den imponerende domen i byen. Det er Valerius II som står bak, det vil si han og hans kone, en tidligere danserinne med alle de negative konnotasjonene. Valerius II og hans kone er for kløktige og listige for sitt eget beste, og den stakkars mosaikeren Crispus, med hans medhjelpere, må balansere mellom de to sidene i denne konflikten for å overleve.

Stor litteratur er det muligens ikke, men en hyggelig opplevelse er det likevel.

2/10 Forutsigbart og uengasjernde om råttent universitetsmiljø

Det var ikke uten forventninger at jeg kastet meg over boken der Helene Uri, lingvistikkens vidunderbarn og enfant terrible, tar et oppgjør med Blindern. Historien, som nærmest er en rød tråd som forbinder de mange lingvistiske poengene og bisarre personkarakteristikkene, er et rett-frem og forutsigbart trekantdrama mellom den selvopptatte "jeg bryr meg ikke om konvensjonene"-professoren Edith Rinkel, den selvopptatte og selvutnevnte "guds gave til kvinnen" Pål Bentzen og den selvopptatte "flink pike for enhver pris" Nanna Klev. Nesten alt foregår på Institutt for Futuristisk Lingvistikk, et liksominstitutt som til alt overmål ble gitt et eget og svært påkostet hus i forskningsparken. Tro det den som kan.

"De beste blant oss" bør appellere til meg, ettersom jeg mener at Blindern fortjener en offentlig skittentøyvask, og fordi jeg er sterkt enig i konklusjonene om livet der. Imidlertid mislykkes Uris bok ganske så kraftig. Det blir heller en bitter kommentar som sannsynligvis er ment som et oppgjør med Uris egne kolleger, med bare svært flyktige referanser til Hylland-Eriksen ("turboprofessoren"), Berg Eriksen ("som gifter seg med studentene sine") og Arne Torp ("kjendisdatter"). Dette preger boken og fjerner oppmerksomheten fra det som kunne ha vært et svært velskrevet verk.

For boken har positive trekk. Språket er livlig og giftig, ikke ulikt Baudelaires. Fortellstemmens etterpåkloke beskrivelse minner om Mykle. Den distanserte beskrivelsen av heltene, hvis det finnes noen, er ikke ulikt Flauberts teknikk. Uri kan skrive, men hun bør ikke skrive på fire forskjellige måter. Det resulterer også i svakhetene; som Baudelaire, er også hennes historie syltynn, og som i Flauberts roman klarer du knapt å finne en eneste person du greier å ha noe sympati med. Resultatet blir deretter, hvem som er slemme ulven og hvem som blir uskyldig brukt, er det vanskelig å interessere seg for. Det er muligens her skoen trykker for min del. Det skal være en komedie, og dermed skal man le av disse figurene, men dersom det er en korrekt beskrivelse, blir man bare trist, enten på vegne av instituttet eller på vegne av Norge, hvis intellektuelle elite er i en ganske trist posisjon.

Ettersom hun er lingvist, er det nærliggende å tillegge Uri to kvaliteter som egentlig ikke nødvendigvis er ensbetydende med hennes utdannelse - klart språk og god tegnsetting. Uri har hatt en veldig beskjeden forlegger, fordi det er langt mindre materiale enn 438 sider  tilsier. Kutting hadde gjort underverker her. Der Mykles avsporinger er korte, er Uris lange, ofte uten poeng, og med en regnskog av paranteser. Uris bok blir en blanding mellom en "se hvor flink jeg er i lingvistikk", en "disse menneskene liker jeg ikke" og en tredjedel selve historien.

9/10 Herlig historie om selvopptatt intellektuell romantiker og mange vakre observasjoner i form av prosadikt.

Jeg begynner lett med en av mine favorittbøker. Først og fremst er jo Charles Baudelaire en poet og en kritiker jeg er i nesegrus beundring over. Novellen La Fanfarlo er da ikke hans sjanger, og det merkes. Historien er syltynn og poenget er mildt sagt enkelt. Deri ligger ikke kvaliteten til denne mannen. Baudelaire leker seg imidlertid med språk, og skildirngene hans er vidunderlig presise. Særlig er Samuel Cramer, en enkel og overbelest ung mann uten kontakt med verken egne egenskaper eller det annet kjønn, en perle. Det triste med det hele er jo at nettopp i disse pompøse kommentarene til Cramer ligger poesien; det er vakkert, men det er ikke snt man sier i vanlig samtale, med mindre man ønsker å imponere.

Prosadiktene er imidletid formfullendte. De er gode fordi språket får overtaket på formen, det vil si at Baudelaire ikke bryr seg mer enn høyst nødvendig om formen, eller den ekstreme mangelen på form, som Mallarmé og Rimbaud alltid virker så opptatte av. Skildringene om menneskets tilfredshet med egne monstre er av mine favoritter, men dikt XXXIII som oppfordrer til å la seg beruse, av vin, dyd eller poesi, hva enn som virker, er vel kanskje den som best oppsummerer ham.

Beklager at jeg ikke har flere skudd fra hoften, denne er jo nærmest for tannløs å regne - men dette er da ingen Vold, Mehren eller en annen lettvekter - dette er den viktigste poet i det nittende århundre.