In libris libertas

Det har i de siste årene vært en form for diskusjon om hvor vidt vikingene var snillere eller like ille som sitt rykte. Tore Kvæven prøver en ny vri: de var enda verre.

Boken handler om den sterkt usympatiske grønlandsvikingen Ulfr (-r-en er som kanskje kjent bare med for å markere nominativ, og for å sprite opp navnet "Ulf") som tar over et vikingskip som ligger til kai i Roma ved å drepe høvdingen i holmgang fordi han mente høvdingen for med løgn. I stedet for bli offer for mannskapets 140 manns hevn over en bedragersk høvding de egentlig ikke likte, greier Ulfr å overtale dem til å bli med på skattejakt langt sør i Afrika. Det vil si, i hvert fall etter at de sender ham på et hevntokt i Sørøst-Spania. Turen går deretter innom en liten landsby rett ved Gibraltar, før det blir Afrika for alle pengene. Imidlertid handler denne reisen om langt mer enn bare en skattejakt, og det er en haug med skjebner som trekkes sammen, med både privat og felles motivasjon for andre aktiviteter.

I utgangspunktet er historier langsmed elver i eksotiske og helst jungeldominerte områder lett å sammenlikne med "Mørkets hjerte", der en sivilisert europeer blir satt i en svært forskjellig situasjon enn den han er vant til og hans samvittighet blir satt på prøve. Slik er det ikke her. Samvittighet er begrep som ikke finnes for vikinger, og det nærmeste de kommer, ære, er noe de stort sett føler best når de planter en øks i skallen på en fiende og stjeler gullet hans. Derimot er det faktisk slik at det er hele den norrøne sivilisasjonen (om man kan bruke ordet for den gjengen) som blir satt på prøve. For der kristendommen tar over for de gamle måtene, får en ansamling åsatru og blodtørstige vikinger seg en overraskelse i forhold til hva de er i stand til å gjøre for æren i fremmed land. 

Boken har ikke noe romantisk forhold til vikingene, men heller ikke til de afrikanske krigerne som møter dem. Kort fortalt er det svært få sympatiske menn i boken, og de er stort sett bare sympatiske i kortere perioder. Det betyr ikke at karakterene, særlig Tvibein, Eirikur Mo og Hauke-Tor, er todimensjonale. Flere av dem har dybde i seg, og de utvikler seg innenfor rammene av den norrøne æreskodeksen. Unntaket fra regelen, i tillegg til bifigurer, er Ulfr. Han er en gjennomført bølle gjennom hele boken, i hvert fall med moderne briller.

Selve boken er svært godt skrevet og interessant å lese stort sett. Kvæven skriver på en måte som gjør at man tror på tankesettene han beskriver. Godt hjulpet av nynorsk og en god kunnskap om norrøne ord, betegnelser og skikker, skaper han troverdige vikinger som setter ære og de gamle skikkene høyt og anser menneskerettigheter som vås. Dette får han også stort sett til med de andre menneskegruppene man møter på, og den store kulturkrasjen, som selvfølgelig ikke er så stor, får vi forskjellige innfalsvinkler til samme situasjon. Språket bærer boken i stor grad, og vi får vite svært mange menneskers syn på samme historie. Den kan minne noe om An instance at the fingerpost, uten at den helt er like raffinert. Til gjengjeld er boken blant de bedre jeg har lest av norsk samtidslitteratur, og på tross av at handlingen er lagt til 1010, er ikke karakterene helt uten relevans for nåtiden. Bokens finesse er at den balanserer mellom testosteron-æren til vikingene og evigaktuelle verdier som hevn, hat, kjærlighet og lojalitet.

Baksiden av medaljen er at det blir litt mye. Jaktscenene og tiden de kaster bort på å ikke få vind i seilene blir ganske langdryge, og bruken av dyr som symboler er overdreven. Det norske Samlaget har nok blandet lengde og kvalitet, og her må jeg igjen vise til Goethes sitat at mesteren viser seg i begrensingen. Boken hadde vært hakket bedre om de hadde kuttet den med 150 sider. I tillegg er det litt dumt at når Kvæven har brukt så mye tid på å skildre alt fra vikingsynspunkt, så røskes vi til tider tilbake av uttrykk som "oksygenrikt blod", "lungefisk" og svært vitenskapelige omtegnelser av de mange tresortene de møter på. Det kan bli littt forelesende til tider, særlig i detaljkunnskapen om romerske veier. 

Likevel er dette en underholdende bok om en gruppe mennesker med et gammeldags og svært forskjellig menneskesyn, og en skildring av vikinger som de sjarmerende drittsekkene de var. Den går glatt utenpå "Pianostemmeren", som er et mer mislykket, om enn kortere forsøk på å beskrive meningsløse turer opp en fremmed jungelelv. 

Hvem bør lese den: Den enkle versjonen er folk som syntes Apocalypse Now var en kul action-film og er mer opptatt av "you talkin’ to me?" enn av den komplekse moralen og mentaliteten i "Taxi Driver". Men det blir også feil. "Hard er mitt lands lov" er en god skildring av en del av vår historie, riktignok godt blandet med røverhistorier og overdrivelser, som gjør at man kan lese den med (enda større) hell om man faktisk ser nyansene i de to eksemplene. Det finnes sympatiske mennesker der, mitt forslag er å sette pengene på Hauke-Thor, men man må være forberedt på en personlighetsforandring blant de fleste andre som i moderne målestokk plasserer dem i kategorien "voldelig psykopat". Det får være en trøst at de i sin samtid ble sett på som ærbare menn. 

3/10 - Hadde storyen bare hatt like mye bakgrunnsarbeid som fakta…

En brannfakkel i Fløgstad/Pryser-striden om "Grense Jakobselv": Kan referanser hemme leseopplevelsen? "Lucifers evangelium" har så mange fotnoter at det er vanskelig å si seg uenig. I faglitteratur er det spennende med fotnoter, men da skal man ikke lese fra perm til perm, men stoppe der man synes det er mest interessant. I skjønnlitteratur tar man seg i å finne ut hva det refereres til denne gangen, enda det som oftest gir seg selv.

Selv handlingen er i stor grad Indiana Jones med creepy undertoner. Arkeologen Bjørn Beltø, som er så antihelt at det for lengst har passert klisjé, blir forfulgt fordi han fikk med seg en flik av et pergament som han i et øyeblikks klokskap gjemmer, da det viser seg at flesteparten av de som har tatt i eller bare vet om dette pergamentet blir bestialsk, om enn rituelt, drept. Beltø blir jaget gjennom Europa, fra Ukraina, til Norge, Island, Norge igjen, Nederland, Frankrike og til slutt Roma, der han tar kontakt med en italiensk demonolog. Det viser seg selvfølgelig at skurkene her er en avansert gjeng med djeveldyrkere som er så pappaktige i beskrivelse at man ikke kommer inn under dem (personlig skulle jeg gjerne ha lest deres mening om Burzum, det hadde nok løst opp den stive tonen). Beltø blir på sin side introdusert til en motgruppe, ikke en religiøs, men en forskningsbasert, som prøver å forstå pergamentet i vitenskapens navn. Beltø nærer en sunn skepsis mot dem også.

Selve pergamentet, eller hva nå enn det er, får også en masse oppmerksomhet. Her ligger nok det mest irriterende med boken. Når det heter Lucifers evangelium, har man håp om at det er nettopp det, Lucifers gjennomgang av hendelsesforløpet i Bibelen eller noe slikt. Det hadde vært noe, men livet er sjelden så enkelt. Det viser seg å handle om noe helt annet, noe som, når du endelig finner ut hva det er, gjør at du lurer på hvordan en mann med så mye fantasi som Egeland kan avslutte boken på en så tullete måte. Dette er kiosklitteratur som heldigvis ikke pretenderer fullt så mye som Dan Brown.

PS: Det er konsekvent snakk om et tegn, trikvetra. Dette tegnet har dukket opp i omtrent alle religioner, men min favoritt er fra ledzeppelinismen. Det er tegn nummer to fra venstre, uten ringen.

4/10: Symboltung om selvopptatt professor som får seg to-tre på trynet

"Vanære" handler om David Lurie, en professor i Cape Town som sliter med to problemer. Han er likegyldig til jobben, som er redusert til å holde foredrag for likegyldige studenter, og han har stor seksuell apetitt kombinert med aversjon mot fast forhold. Da han ødelegger forholdet til sin favorittprostituert, legger han sin elsk på en uengasjert student. De to innleder et bisarrt forhold, der hun er utilpass med det hele. Da hennes kjæreste og etter hvert far kommer inn i bildet, blir Lurie anmeldt til universitetet. På tross av flere muligheter til å komme seg pent unna, nekter Lurie å beklage det han har gjort, og blir dermed kastet ut av universitetet. Han ser sannsynligvis på seg som en Sokrates, men resten av verden ser på ham som en tosk. Jeg heller mot verden i dette tilfellet. I stedet for å kjempe, ender han hos sin datter, som bor på en farm langt ute i en avkrok sørøst i Sør-Afrika. Overraskende nok får professoren et relativt godt forhold både til datteren og til det rurale livet, helt til de to blir overfalt og verden blir snudd på hodet. Resten av boken bruker han og datteren på å komme tilbake igjen etter hendelsen, noe som er vanskelig for ham og umulig for henne.

Denne kan fint leses, men det er ikke så mange overraskelser. Tittelen hjelper til med å drepe spenningen, og slenger du til ordet "avmakt", har du summert opp boken. Av persongalleriet: David Lurie er nok litt for usmakelig for meg (han dømmer for eksempel flesteparten etter utseende), datteren er for vag og bifigurene for uvesentlige. Minst like problematisk er den tunge symbolikken. Først ut er minoritetene: Lurie er (sannsynligvis) jøde, datteren er lesbisk, naboen Petrus (som likner på apotekeren i "Madame Bovary") er svart (skjønt de er en majoritet, har de blitt bra undertrykket) og den unge studinen Lurie tafset på er undertrykket av dominerende menn. Det er forfriskende å høre på Rosalind, en av flere ekskoner, som har bein i nesa nok til å omtale Lurie for det han er. Politikken henger også over som en dung sky. Post-apartheid trekkes inn, delvis når Lurie beskriver Petrus som en kaffir, delvis fordi det blir klart at de svarte tar over. Dette er også åpenbart når Lurie oppfører seg som en spesielt arrogant lensherre som blir tatt inn av realitetene; han er i ferd med å bli en leilending. Hundene i historien er også tungt brukt. Datteren mister sine når alt går under, og Lurie bruker dem for å bearbeide vanæren, mens han registrerer at hunder ikke har konseptet ydmykelse. 

Kort sagt, dette er en fin nok bok som du godt kan slippe å lese om du heller vil lese en annen bok. Enda den vant tonnevis av priser, får du fort følelsen av å lest den før.

5/10: En bokorm og en original surrer rundt på Kreta

Zorba the Greek handler både om nevnte Zorba og om en bokorm som opplever en sommer sammen med ham på Kreta. Bokormen og fortellerstemmen har lest ørti klassikere, og er en slags sosialistisk buddhist-kristen hybrid. Mens denne sitter på kaien, ramler den lett skravlende eventyreren Zorba opp og overbeviser fortelleren om at han må bli med til Kreta, der fortelleren har leid en brunkullmine. Fortelleren, som garantert hadde blitt med på T5PC og trodd på OJ Simpsons forsvarstale, går med på dette, og vips drar de to til Kreta. På Kreta opplever de mye vakkert, men også mye tragisk i landsbyen, som inkluderer en vakker og ung enke, en fallert tidligere cabaretstjerne, en bitter krovert og en haug med andre figurer. Og oppi det hele skal hovedpersonen skrive ferdig sitt verk (muligens en roman, et skuespill, et filosofisk verk - det er ikke klart) om Buddha. Så fort han skjønner hva han driver med.

Men dette er egentlig nesten bare bakgrunnsstøy. Hele boken handler egentlig om hovedpersonen og Zorba, som er en livskraft av en person. Han har opplevd det meste, og forteller gjerne om det til hovedpersonen, som blir mer og mer begeistret for Zorbas enkle livsfilosofi (som blant annet går ut på at der ordene ikke strekker til, tar dansingen over, jamfør den kjente snutten fra filmen). Filosofien er sjarmerende og ektefølt, og sånn sett en kontrast til hovedpersonen, som har kun boklig kunnskap til livets realiteter og hvordan man skal takle dem. Hovedpersonen er imidlertid ikke så enkel at han bytter ut det ene med det andre, han prøver å få begge deler til å fungere i harmoni - noe som selvfølgelig betyr at han går på kompromiss av begge.

Litt tilbake til bakgrunnsstøyet: enken, cabaretstjernen, landsbyen, munkeklosteret på toppen av fjellet og arbeiderne i kullminen får alle sterk innvirkning på dem begge. Zorba har sett verden i sin stygghet, det har ikke hovedpersonen. Dette hjelper imidlertid hovedpersonen til å bli kvitt kanskje den verste av alle hans demoner - den moralske, opphøyede. Det er langt mer tak i Zorba sånn sett, og man håper stadig at hovedpersonen lærer i alle fall litt av Zorba uten at det blir med begeistring og store ord før han trekker seg tilbake til boken sin.

Boken drives fram av Zorbas funderinger på hva verdenen er. Hans stadige spørsmål om hvorfor man dør, hva kvinnen er, hva nasjon og nasjonalisme er og denslags bringer fram interessante poeng, men samtidig blir det litt for naivt til tider. Hovedpersonen er selv relativt tørr og litt i veien, og han kunne med hell ha gitt denne energibunten fra Makedonia litt motstand. Avslutningskapittelet der de drar fra Kreta blir også litt halvveis, og her støtter jeg filmen (som jeg for øvrig ikke har sett…) i å kutte det ut. Zorba er det essensielle greske, med dionysisk energi og livsglede, en reiseerfaring lik Odyssevs, en sokratisk nysgjerrighet og en kvinneapetitt som knapt står tilbake fra Zevs. Blir du imidlertid lei av ham, noe som ikke er lett, er nok ikke denne boken noe for deg. Til og med i de små tilfellene der han ikke er til stede, er Zorbas ånd over boken.

6/10: Morsom matematisk lek med historie

Etter mye drøvtygging av de håpløse funderingene og det kubistiske skravlet til le Clezio og pathosfunderingene til McCormac, har jeg endelig fullført en bok igjen. Og jamen er det ikke nok en science fiction-bok.

"Foundation" begynner med at Hari Seldon, en matematiker som beregner en sosiologisk-matematisk matrise som antar hvordan historien utvikler seg, blir beordret vekk fra det intergalaktiske keiserrike til Terminus (omtrent som å tvangsflyttes fra New York City til Øystre Slidre) fordi analysene hans peker i retning at keiserriket går lukt åt skogen. Dette passer Seldon; han tar med seg hundre tusen mennesker dit for å prøve å få til et samfunn som kan være et sivilisasjonens lys i et mørke av barbari. Det viser seg at Seldons kalkyler stemmer. Før Seldon dør, har han imidlertid passet på at psykohistorie (som han kaller matematikken sin) ikke huskes. Hans etterkommere skal leve etter beregningene uten å vite om dem og dermed prøve å påvirke dem. Før Seldon selv setter sykkelen i stativet, lager han hologramframvisninger av seg selv der han råder befolkningen til hva de skal gjøre ved de forskjellige problemene som dukker opp, og setter dem igang slik at de dukker opp bare i de tilfeller der alle alternativer er utbrukt, og det bare er ett alternativ igjen (en såkalt Seldon-krise).

Ettersom Seldon tar på seg tredressen relativt tidlig i boken, er resten av boken å betrakte som et studium i laboratorierotter som reagerer ifølge Seldons matrise. Boken har sånn sett ingen egentlig hovedperson. Dette forklarer også svakhetene ved boken. Bokens tykkelse (bare 187 sider i min utgave) gir liten tid til dype karakteristikker av personene, og det er forsåvidt heller ikke poenget. Imidlertid er noen av heltene noe for flinke til å innse, om ikke de matematiske bakgrunnene, så de praktiske konsekvensene. Når de blir truet med utslettelse, har de klokketro på en filosofi trukket ut av eget hode og dette hologrammet av Seldon. 

Det som virkelig er moro med denne boken, er imidlertid den klare parallellen mellom tiden mellom det intergalaktiske keiserrikes fall og Romerrikets tilsvarende. Utviklingen er lik vår til at tanken at det finnes mekanismer og regler for historiens (altså vår) utvikling er besnærende. Imidlertid er slutten noe hengende i luften. Boken er del av en triologi, og står derfor kanskje ikke helt støtt på egen hånd.

 

6/10: God idé som reddes fra pratmakeri av glimrende forord

Harry G. Frankfurt skrev i 1985 et essay som etter mye om og men ble til denne søte, lille boken på under nitti sider. Den tar for seg temaet "bullshit", det vil si ytringer som har et likegyldig forhold til sannhet og som er til for å få taleren til å komme bedre ut av det enn han ligger an til. Boken er skrevet på fagspråk, og er dermed oppriktig i sin bevisningsform. Det er ikke snakk om et populærvitenskapelig verk. At den har blitt populær, skyldes vel likevel at han setter fingeren på et vesentlig punkt, at de aller fleste politikere og pratmakere faktisk ikke faktisk lyver; til det krever at det er en bevissthet om løgnen. I stedet kommer de med våsete reklamespråk eller tomme vendinger, som egentlig er bare til irritasjon og forstyrring; løfter som aldri holdes, tomsnakk om, for eksempel, kjernefysiske våpen eller evinnelig definisjonsspikking.

Det merkelige med denne boken er imidlertid at den er så godt som blottet for eksempler. Det vil si, den norske utgaven har et glimrende forord av Lars Fr. H. Svendsen som må leses, gjerne etter at selve boken er lest, som setter teorien ut i praksis. Frankfurt gidder dessverre ikke dette. I stedet kverner han inn poengene sine så mye at du nesten mistenker at han bulshitter litt selv når han for femte gang hamrer inn at bullshit har et likegyldig forhold til sannhet.

Uten Svendsens glimrende forord, vet jeg neimen ikke om jeg ville ha anbefalt denne boken. Svendsen beviser hvordan man finner bulshittere overalt, både i USA, i den rødgrønne regjeringen, i regjeringen Bondevik og i diverse politisk ekstreme miljøer. Han debatterer også bullshitens sosiale verdi, at det av og til er lov til å bullshitte. Svendsen gjør dette så lett og så salgbart at resultatet er en søt, liten bok som absolutt kan more på vei til jobben.

har Jean-Marie Gustave le Clézio vunnet litteraturprisen for 2008. Kan noen her fortelle meg noe som helst om ham?

6/10: Spennende nøkkelroman om et mordmysterium i et primitivt England med ikke altfor mye skravling

(Takk til Ståle for tips om denne boken)

"An Instance at the Fingerpost" er en snål tittel på en svært god bok. Handlingen er lagt til England i 1663, der det politiske bakteppet er svært vesentlig (i den anledning skriver jeg en kjapp gjennomgang i kommentarfeltet). I utgangspunktet er det et mordmysterium som blir fortalt omtrent femten år i ettertid av fire aktører. Det begynner med reiseskildringene til handelsreisende Marco di Cola, som kom til den forblåste og primitive øya England (dette er ikke en bok for anglofile med et svakt hjerte) for å ordne opp i farens forretninger. Dette viste seg å være ørkesløst, og i stedet dro han til Oxford, der han ble kjent med universitetsbyens leger. Han var selv en halvstudert lege, og tok av barmhjertighetsårsaker seg av moren til en ung jente med navn Sarah Blundy. Både Marco di Cola og Blundy ble involvert i intriger, og da en av universitetenes store menn døde, ble unge Blundy etter hvert anklaget.

Imidlertid er Colas beretninger, som i like stor grad handler om hans eksperimenter med blod og de aparte engelske akademikere han møter, bare en fjerdedel av boken. Andre karakterer forteller sin versjon av hva som egentlig skjedde, basert på manuskriptet til Cola og etter hvert de andre personenes notater til dette manuskriptet. Resultatet blir en broket oppsummering der man knapt kan tro helt på noen, og bare litt på to av dem. Jeg unnlater her å fortelle hvem som gir sin versjon av hendelsesforløpet, da dette er artigere å lese seg til på egen hånd. Det får holde å si at det er svært forskjellige oppsummeringer med svært forskjellig trykk.

Dette er imidlertid ikke noe egentlig mordmysterium, du får ikke nok ledtråder til å oppdage det noe særlig før det viser seg. Bokens styrke ligger heller i den gode beskrivelsen av tankesettet i England under Restoration-tiden. Enda de tre andre bidragsyterne (samtlige er engelske) viser hva de representerer, er Colas oppsummering av de engelske skikkene, xenofobien, maten og staheten som grenser til dumhet, kostelig. Han tar dem ofte på kornet, særlig når han sier at engelskmenn ikke stoler på noe som er oppdaget av utlendinger, og at de anklager utlendinger for å ha stjålet ideene deres (dette viser seg etter hvert å få en ekstra absurd dimensjon). Kort sagt, her virker sydeuropeiske katolikker siviliserte og kloke, mens nordeuropeiske protestanter er moralistiske og dgmatiske barbarer.

Dette er en svært god bok, og det er lite å pirke på, om enn jeg ikke er sikker på slutten. Boken er en nøkkelroman med flere kjente mennesker i persongalleriet (filosofen Locke, arkitekten Wren og matematikeren Wallis er de mest kjente). Det er interessant å se hvordan de blir skildret, men av og til blir de enten en anelse moderne eller en anelse ekstreme. Det er også merkelig hvordan, når Cola refererer til et teaterstykke (også kostelig lesning) snakker han om Hamlet, mens Wood sier at det er snakk om "King Lear".

Det siste jeg gjorde før jeg dro til London var å glemme sekken min, blant annet med de bøkene jeg hadde planer om å lese. Verken "The Road" eller "Oppmålingen av verden" fikk komme med og gjøre ventetidene mellom slagene kortere, og da det kom til å bli en del, passiv klesshopping inkludert, var det best å anskaffe seg en bok jo før jo heller. Det var ved WS Smith, en slags blanding mellom Narvesen og Ark, at jeg bestemte meg for å kjøpe en bok.

Problemet med WS Smith er imidlertid at de ikke har bøker jeg vanligvis ville ha lest. Storbritannia er en skygge av seg selv (og dette kommer fra en anglofil). Biografier om supermodellen Kate "du har not hvitt på leppa" Moss, puppemodellen "for mye av det gode er herlig" Jordan, fotballmodellen David "(sett inn en hvilken som helst dum kommentar)" Beckham, evnukkmodellene Westlife og landsbyidiotmodellen Russell Brand dominerer. Skjønnlitterære bøker var i denne bokhandelen stort sett skrevet av chicklitforfatterne Marian Keyes, Sophie Kinsella og Penny Smith, komikerforfatterne Stephen Fry og Ben Elton, utallige actionforfattere og tulleforfatterne Dan Brown, Khaled Hosseini og Paulo Coelho.

Innimellom disse bøkene fant jeg "Beyond Good and Evil" av Friedrich Nietzsche (ti poeng til alle som kan stave etternavnet uten å jukse). Her måtte det være en tilfeldighet. En fluke, som det heter, der en bok ved en feiltakelse hadde kommet på feil sted. Klemt mellom en actionbok fra Afghanistan og en bok som jeg ville anta handlet om neglelakkfjerning, vektkamp, feil kjole til feil sko og slemme venninner. Forordet til denne filosofiske skatten var også fullt av lovord. Jeg gikk for den.

Så feil kan man ta. Nietzsche er så glad i seg selv at det er nesten fascinerende på samme måte som å se folk pille seg i nesa. Han  bestemte seg tydeligvis for å for seg all filosofi før ham, lage stråmenn (forenklede, nesten karikerte utgaver) av dem, rakke ned på dem og så fortelle om sin egen fortreffelighet. Han bestemte seg først for at regler er noe tull, for så å sette opp regler for sin egen filosofi. Som er, i hvert fall etter de første 20 sidene, at dersom man er tøff og barsk og gjør som man vil, da er man knall. Moral er for sveklinger (som Nietzsche selv, om man dømmer etter bildene hans), og Platon er ond. Nietzsche må ha vært veldig glad i Kants uttrykk, og her slenger han disse om seg som om alle skulle vite hva de betydde (jeg innrømmer at jeg strøk i filosofi, men jeg tror ikke engang Nietzsche visste hva det gikk ut på). Full av selvbegeistring skravler han meningsløst non sequitur om ting han mener og mener at andre mener. Rundt side 60 ga jeg opp.

Moral: Ta Dan Brown, le av ham, rist på hodet og anbefal vennene dine om å ikke lese ham. Styr unna filosofiske mesterverk, spesielt skrevet på 1800-tallet av tyskere.

3/10: En god tanke som kunne ha blitt riktig bra om han hadde fjernet seg mer fra Joseph Conrad og "Pianostemming for dummies"

Denne boken er historien om Edgar Drake, som går fra å være en snusfornuftig gentleman i et snusfornuftig ekteskap i den snusfornuftige London til å bli guttunge i Burma, med alle ting det medfører. Grunnen til at Drake drar til Burma, er at den merkelige legen major Anthony Carroll vil ha en ekspert på akkurat Erard-flygler til å stemme Erard-flygelet han har insistert på å få anskaffet, mitt i ikke-britiske nord-Burma. Den britiske hæren kan styre seg for hele opplegget, men ettersom Carroll er viktig, går de med på det. Etter mye om og men og militær uthaling, kommer Drake seg på uortodoks vis til legen, der han også blir hektet inn i et spill om politikk og diplomati.

Dette kunne ha vært en bra bok, men det blir for mange rare ting Drake gjør uten at vi får forklaring. De magisk realistiske fenomenene til Mason blir egentlig mer forvirrende enn supplerende, og boken blir ellers altfor like "Heart of Darkness", uten å ha det forløsende og geniale dobbeltspillet, i hvert fall har ikke jeg oppdaget det. Boken er ellers stappfull av fakta, det være seg om flygelstemming, blomster, fugler, shanfolket eller burmesisk kultur og historie. Det blir mer slitsomt enn hjelpsomt. Plottet som ruller opp er også fullt av huller, merkverdigheter og logiske kortslutninger. Sånt irriterer.

Av karakterene er det egentlig bare Drake man får noen dybde i, og der er ikke dybden all verden heller. Carroll, Masons Kurtz (som ikke likner stort), er stort sett overfladisk og uengasjerende, og det virket som om Drakes fascinasjon for ham var at han var den eneste i det krigsherjede Burma som forsto seg på musikk. Tenke seg til.

Som så mange andre ganger, blant annet med Harstad, blir konklusjonen: God forfatter skriver en ikke altfor bra bok med for mange detaljer.

Jeg har snart fødselsdag, og som vanlig blir det mas når folk skal vite hva jeg ønsker meg. For å være helt ærlig har jeg ingen anelse. Har noen der ute noen forslag til gode bøker? Gjerne meta-bøker, faglitteratur og sånt også, men helst skjønnlitteratur.

(Karakterer er ut - ingresser er in) Spennende og filosofisk om kjønnsløs maktkamp og uskyldige brikker 

"The Left Hand of Darkness" handler om Genly Ai, en diplomat/sendebud fra jorden som drar til planeten Gethen, som han og andre besøkende kaller Vinter fordi det er så kaldt der at snøen bare unntaksvis er borte. Jobben hans er å tilby medlemskap i et slags FN, bare for alle land og planeter som finnes. Problemet er at dette er en planet der det å plotte, utfordre hverandres stolthet og å intrigere ("shifgrethor", som det heter der) er så vanlig at alle anser ham som en trussel, en bedrager eller et verktøy for egen vinning. Ai begynner i landet Karhide (endelig en planet med flere land!!), en slags jorden på tidlig 1900-tall uten behov for fremskritt. Ettersom hans allierte holder på med renkespill, kongen av Karhide er gal og at regenten er en Hitler in spe, går ikke dette særlig bra. Ai kommer seg til nabolandet Orgoreyn, som er i catfight med Karhide (ingen av disse landene forstår konseptet krig). Orgoreyn er en blanding av Platons idealstat og Maos Kina, så jobben er langtfra enkel.

I tillegg til de sosiale forskjellene kommer de fysiske. Innbyggerne i Vinter er litt kortere enn mennesker, og mye mer androgyne, eller mer presist, kjønnsløse (hvorfor tenker jeg på Westlife?). Det er en god grunn til det; innbyggerne i Vinter har bare et kjønn i parringstiden, og det varierer faktisk avhengig av hvem som først skifter. Dette kunne ha vært et billig triks, men det blir heller et studium i kjønn og samfunn. Ved å fjerne det kjønnslige, blir forholdene mellom mennesker mindre personlige, mens både krig og forholdsvis hurtig utvikling er uforståelige konsepter. Patriotismen i Karhide blir, som Ais allierte, Therem, påpeker, ikke fedrelandskjærlighet, men fremmedfrykt.

Boken ,som har vunnet et lass med priser, er både kort og god, men det blir litt rart at den evige vandringen i isødet mot slutten av boka får så mye tid. Det er også rart at Therems skjebne blir hengende i luften i så stor grad, da den egentlig ikke er så fornuftig. Slutten er i seg selv også litt flat.  Småting i det store og hele, egentlig. Det er en god bok som filosoferer i kjønnets betydningsløshet. For min del er science fiction blitt et alternativ, såfremt dette er en ledestjerne. 

Ståle utfordret meg til 1-2-3, som går ut på å ta den nærmeste boken (nærmeste, ikke mest fristende), bla frem til side 123 (altså må det være en bok med minst 123 sider) og skrive 5 linje og de neste tre. I mitt tilfelle var det "Epigrams" av Martial. Verden er liten. Here goes:

"Marius doesn’t entertain, or send
Presents, or stand as surety, or lend-
He hasn’t got the money for it. Yet
A mob still courts this unrewarding "friend."
Clients of Rome, how stupid can you get?

Der fikk dere den å tygge på. Jeg sender denne videre til de som måtte føle for å svare på den, men det får i første omgang bli de som ikke allerede har fått den: Aina, Tehme, Titta og Kari.

Science Fiction

Uvitende som jeg var, forbandt jeg science fiction med laserpistoler, romskipkamper og monstre i forskjellige størrelser - kort sagt det jeg hadde sett på film. Da jeg likevel ba min far om noe å lese, ble jeg gjort oppmerksom på at dette er helt feil. Det jeg beskriver er "space opera", som er like sterkt knyttet til science fiction som Barbara Cartland er til Jane Austen eller "Iskalde grøss" er Edgar A. Poe.

Science fiction, i hvert fall god science fiction, er skrevet av intellektuelle og beleste, som ofte bruker fremtidsvisjoner til filosofiske betraktninger over historie, sosiologi, antropologi, fysikk, religion eller, selvfølgelig, filosofi. Ved å ha den udefinerbare fremtiden, kanskje også en planet med annen bakgrunn enn vår, har de muligheter til å manipulere forventningene våre.

Likevel greier jeg ikke å slutte å tenke på Luke Skywalker når jeg tenker sci-fi. Har jeg gått glipp av et vell av glimrende litteratur på grunn av fordommer?

6/10 En original og velskrevet bok som blir hindret av for mange avsporinger 

Denne boken tar oss tilbake til ni dager i Istanbul i 1591, der det er intriger og drap i lauget til miniatyrmalere, som kjemper nærmest forgjeves mot den nye europeiske stilen med portretter, perspektiver og andre ugudelige ting. Oppi det hele havner stakkars Kara, som har kommet tilbake etter 12 år i utlendighet, og greier på rekordtid å gjenforelske seg i Sheküre, et hespetre i gudinneform, og bli venn med hennes far, som da er Karas onkel (dette gjør den skjønne Sheküre til hans kusine, men med alt pederastiet som ellers foregår i Istanbul, er dette nesten harmløst i forhold). Mordmysteriet må oppklares i løpet av en nidagersperiode, og oppi det heler er det ørti andre løse tråder som må tvinnes sammen.

Dette kunne fort ha blitt en spennende, men akk så "new wrapping" av en gammel greie, om det ikke hadde vært for Pamuks språk. Ikke bare har han bestemt seg for å la alle hovedpersoner (malerne Stork, Oliven og Sommerfugl, Sheküre, Kara, onkel/pappa Enishte, jødinnen Esther og to-tre til), men mange andre, for eksempel en rekke billedmotiver og farger (derav tittelen) få fortelle sin versjon av hva som skjer. Også morderen, men vi vet jo ikke hvem det er, får si sitt innimellom. Pamuk har gjort masse research for å skrive dette, fordi det er masse å lære seg om minatyrmalere, deres verden og generelt om det tidlig-ottomanske rike. Imidlertid blir det litt for mye nesegrus beundring for bilder, fakta om avdøde malere og sånt. Av og til er det genialt, men av og til er det bare i veien. Språket er så bra at jeg ser Nobel-potensialet, men da kan man jo sende neste til Süskind, som faktisk er bedre. Når det er sagt er det en veldig bra bok.

 

(PS: litt skuffet over den engelske tittelen: "My name is red". "Karmosin" spiller jo på nyansene til minitiatyrmalerne (og at fargen er blodrød), og "crimson" er da et langt bedre forslag).

Ble det krim og mord, dype bøker om samfunnet og individet eller noe helt annet? Eller kjempet dere en hard kamp mot elementene og ga opp hele prosjektet?

8/10: Interessant, vakkert og spennende om tre generasjoner stabeiser som sliter seg gjennom et ubønnhørlig lands historie.

Man skriver ikke over fem hundre sider om Kinas historie, engang den nære, ustraffet. Jung (egentlig Er-Hong) Chang har fått erfare at hennes bok er blitt den nye Ulysses - stadig lovprist, men sjelden lest. Hvorfor i all verden dette er tilfelle aner ikke jeg. Ville svaner er en veldig bra skrevet bok om en familie som opplever frykt, grusomheter og kaos, som prøver å holde sammen på tross av (og av og til på grunn av) ekstremt rare overbevisninger, skikker, synspunkter og fordommer. Den verste er imidlertid politikken; Koumintang er barbarer, mens kommunistene er organiserte bøller. 

Boken handler mest om tre generasjoner ville svaner, - "Hong" - et vanlig fornavn blant jentene i familien, og en passende beskrivelse av de tre hovedpersonene, bestemoren, moren og forfatteren selv. Alle er opprørske, selvstendige og intelligente, tre egenskaper som skaffer dem både fordeler og store ulemper. Bestemoren kommer i en vanskelig knipe når hun blir konkubine, moren får problemer når hennes meninger går på tvers av den stadig mer tilfeldige brutaliteten under Mao, og hovedpersonen selv får en på trynet når hennes naivitet blir revet vekk fra henne uten advarsel et eller annet sted på vei mot Kinas svar på Sørreisa. Disse opplevelsene har en naturlig forklaring, da boken også omhandler også Kinas bloddryppende, brutale, harde, utilgivelige, uforutsigbare og direkte grusomme historie, der den ene bøllen avløser den andre. Imidlertid er det ikke, eller ikke bare, Chiang Kai-Shek og Mao som er representanter for dette, det er millioner av opportunistiske, rå og hensynsløse kinesere uten interesse for andre enn seg selv. Jung Chang sparer ingenting i sine skildringer av dette regimet (som anså Nord-Korea for å være for dekadente!), eller av noen av de tidligere. Boken er ikke skrevet av fedrelandskjærlighet.

Det sier vel det meste at jeg faktisk av og til glemte at det er en (relativt) sann historie jeg leste. Likevel virker hennes skildringer troverdige, alle har feil, også forfatteren, og de fleste er oppslukt av maoismen i sin grusomhet. Grusomhetene er artig skrevet i en nesten nøytral og upersonlig stil. Det er rundt her jeg skal klage på småting. Det er omtrent ingenting å trekke ned, men det er noen små flisespikkinger: for det første, skaff en utgave med kart over Kina. Det er mange reiser til mange byer som de fleste (i hvert fall jeg) ikke har hørt om, som Yibin, Chengdu, Mudken, Yixian, Jinzhou og Tianjin. For det andre er det noen unødvendige repitisjoner: i løpet av noen sider blir vi fortalt at "hun tilga aldri sin mann" eller noe i den retningen minst fire ganger. For det tredje er den vakre nøytraliteten nærmest for nøytral, når katastrofen er et faktum, kunne hun kanskje skyndet seg litt langsommere til neste poeng. På den annen side er kanskje hensikten å vise at det er så ekstremt ille at det blir knapt tid til å dvele. Blant småting blir man imponert over hvor mange skolekamerater Chang har, eller skulle jeg si hadde. De faller som fluer, og man kan undre på om hun gikk i klasse med hele byen til tider. Og det er litt rart at hun først får beslaglagt filmen i kameraet sitt, for siden å si at hun måpte da hun fikk se et kamera for første gang.

Når det er sagt; ta den ut av bokylla eller gå og lån/kjøp den. Den er mer enn verd det.

Godt over halvveis inn i Ville Svaner er jeg gjentatte ganger blitt introdusert til tanken at denne boken stort sett er en imponerende, fin og velskrevet bok som får stå i fred i bokhylla. Ikke at jeg skal snakke for høyt, 1984 har det helt fint klemt mellom reisebøker til land jeg alt har vært i og pensumbøker fra fag som ikke lenger finnes.

Har noen av dere noen bøker dere skulle ha lest, men dere aldri greier å lese? Er det fordi dere har begynt på dem og gitt opp, ikke orket eller utsatt det til etter neste bok? Andre grunner?

6/10: Odysseen 2000 sitter som et skudd for baugen

Denne boken falt jeg helt for. den er artig og interessant. Aldri spennende, da du vet hva som skjer, men samtidig gøy å se hvordan Atwood løser de situasjonene man vet kommer til å skje. Dessuten forthener Penelopes historie å bli hørt. Der Odyssevs (heldigvis ikke Ulysses) er blitt beskrevet som en helt på tross av hans utroskap, latskap, likegyldighet og bedrageri, har Penelope, som ventet i 20 år og måtte holde glupske friere unna, vært gitt lite oppmerksomhet. Etter over 3000 år bestemmer hun seg imidlertid endelig for å fortelle sin historie, hennes versjon av de to homerske mesterverk, sett fra Itaka. Hun holder til i dødsriket, men hun har holdt seg godt orrientert om hva som har skjedd i verden, med noen sleivspark til vår kultur. Men mest til hennes egen, som hun har lite til overs for.

Penelope var datteren av en konge og en nymfe, ikke uvanlig i de tider. Heller ikke uvanlig opplever hun at et orakel spår at hun vil sy farens likklede og forårsake hans død, og i tråd med dette, kaster faren henne i vannet. Hun overlever dette, og faren ber om tilgivelse etter hvert (dette er jo svært lik Persevs og ganske likt ørti andre historier, men en god historie kan nesten ikke fortelles for ofte). Etter hvert blir hun eldre, og som 15-åring er hun gifteklar. Odyssevs vinner henne, selvfølgelig med juks, og sannsynligvis fordi han dermed kan stikke av med en større formue, også dette med litt maniuplering. Penelope er egentlig glad for å komme seg vekk, og greier etter hvert også å venne seg til den forblåste øya Itaka. Verre blir det når Penelopes kusine, som hun har lite til overs for, starter Trojanerkrigen. Mens Odyssevs i 20 år befinner seg enten i Troja eller på verdens nest lengste omvei hjem (bare slått av jødenes berømte vei fra Egypt til Israel), må Penelope klare seg som best hun kan, først ensom, og så med for mange gjester. For etter at man antar at Odyssevs er død, begynner friere å storme til palasset hennes og spise henne ut av gård og grunn. At de gidder å henge der i 5 år, er jo helt ekstremt, men dette er profesjonelle snyltere. Særlig går det ut over hennes 12 unge tjenestepiker, som må slite seg gjennom et helvete som får dødsriket til å virke som en befrielse.

Stilen er egentlig en kort roman (nesten novelle, så fort går det å lese den, jeg brukte bare to dager), ispedd med shantyer og klagekor, forelesninger, rettsaker og masse annet gøy fremført av hennes tjenestepiker. Den røde tråden er Penelopes oppriktige og bare delvis bitre gjenfortelling om hvordan det var å være gift med antikkens mest selvopptatte snik. Tjenestepikenes elegante avbrudd har en viktig funksjon - de setter Penelope på plass. Riktignok hadde hun det ille, men hun hadde det langt bedre enn de fleste andre under henne i rang. Imidlertid blir også tjenestepikene delvis satt på plass, men bare indirekte. Den er farlig nær en 7-er, men er nok litt for kort eller litt for lite skarp. Dessuten hadde jeg håpet at Penelope var litt smidigere med sitt vitt. Men altså bare bittelitt.

 

5/10 -  Spennende amerikansk magisk-realisme uten den nødvendige forløsningen

David Zimmer, en professor i litteratur i et universitet i Vermont, har nettopp mistet både kone og to veldig unge sønner i en flyulykke. Dette takler han ved først å gå i oppløsning, og så ved å oppføre seg delvis som en tulling og delvis som en huleboer. Innimellom dette kommer han over en dokumentar om stumfilmskapere, der den relativt ukjente Hector Mann faktisk greier å få huleboeren Zimmer til å le. Som resultat av dette bestemmer Zimmer seg for å skrive en biografi om Mann. Han ser alle de tolv filmene som er å oppspore som er laget av Mann, og det viser seg at alle har relativt nylig blitt sendt rundt til forskjellige filminstitutter både i USA og Europa av en anonym avsender. Etter mye om og men ender han opp med å fullføre biografien om Hector Mann, som forsvant under mystiske omstendigheter. Like etter at boken, som får anstendige kritikker og et OK salg, kommer ut, blir han kontaktet av en Frieda Spelling, som insisterer på at hun er Hector Manns kone, og at Hector ønsker å møte ham i New Mexico. Etter mye om og men blir Zimmer sugd inn i livet til Hector Mann, der hans selv må finne ut hva som har skjedd, hvem som er hvem, hvordan og, ikke minst hvorfor ting skjer slik de skjer.

Enda dette kan høres ut somen detektivroman, er det langt fra det. Det er kanskje heller en forgjengelighetsroman. Zimmer jobber på si med oversettelsen av Chateaubriands selvbiografi Memories of a dead man (Zimmers oversettelse, det tradisjonelle er “Memories from beyond the Grave”), og han ramler også over “My Last Sigh” av Buñuel. Disse titlene er vesentlige for å forstå boken. Død, tilintetgjørelse og higen etter å oppnå begge sukkwe opp i forskjellige sammenhenger, og boken er full av paralleller mellom tragiske eller melankolske film- eller litteaturfigurer og sentrale personer i boka. For eksempel sammenhengen mellom hovedpersonen og den mystiske Hector Mann, noe som forklarer at halvparten av boka ikke handler om hovedpersonen i det hele tatt. På dette tidspunkt er det greit å få litt pause fra Zimmer, fordi det kan bli for mye selvrettferdig bølleopptreden. Dessuten er egentlig handlingene og funksjonene til karakterene viktigere enn karakterene selv. Deres liv og skjebne er nermest et apropos til tider. Det er likevel ikke en trist og desperat bok, men en fin skildring om liv, kunst og drømmer. Også fine drømmer, dersom man ser etter.

Altså, en god bok. Flott research og pent språk. Gå gjerne og les. Men vær observant på at hovedpersonen, som i egenskap av å være litteraturprofessor hater lydfilm, ser ting gjennom sine øyne. Disse øynene er en smule nærsynte, og denne nesetippmentaliteten kan forklare intensiteten innen kjærlighetsforholdet, Zimmers innvolvering i det som skjer på gården og Almas noe absurde livsoppsummering sendt på fax.  Bokens referanse til illusjoner, både virkelighetsoppfatninger og framtidshåp uten rot i virkeligheten, blir hamret gjennom. Dette skjer via sitater av de ovennevnte selvbiografiene, av andre bøker og den klare referansen til George Berkeley i filmen Zimmer får se i New Mexico (denne filmen er så full av symbolikk at det nesten blir for mye). Derfor blir det en liten skuffelse på slutten, der jeg forventet meg mer av “Sofies Verden” (også opptatt av Berkeley) eller 99-årgangens undergangsfilmer med Matrix og Fight Club i spissen. Kanskje det er bra at slutten er åpen, spekulerende, undrende og samtidig så veldig stoisk - eller kanskje Auster ikke gad å skrive ferdig boken.

6/10: En nevrotikers småskravling tar seg opp når han endelig ser lyset 

Hovedpersonen i boken, Mattias, ble født da Buzz Aldrin tok sine første skritt på månen, rett etter Neil Armstrong. Mattias identifiserer seg med Buzz, fordi Armstrong fikk all oppmerksomheten, mens Buzz bare gjorde jobben. Denne trygge usynlighetstilværelsen tiltaler Mattias, og han har alltid levd sånn, mer enn delvis selvforskyldt. Denne tilværelsen bryter sammen, delvis fordi han har unngått å legge merke til faresignalene enda han har visst om dem. Likevel betyr det at Mattias møter veggen, på Færøyene, av alle steder. Han må begynne på nytt, sakte, uten sikkerhetsnett. Dette skaper enda et problem; Færøyene er for liten for at han kan gjemme seg. Demonene (som denne gangen er kun i overført betydning) må bekjempes.

Boken er egentlig ganske fin, men det er en ulempe å lese både denne og Hässelby. De handler begge om en tafatt, redd og uansvarlig person som er livredd for at polene skal smelte, som er glad i og full av forakt overfor 80-tallet (særlig 1986), som er helt uten høyere utdannelse, har en klokketro på at alt henger sammen og tror at han kan gjemme seg for alt. Begge bøkene har den samme endeløse stream-of-conciousness-stilen som gjør at man tror man leser Joyce, med små, korte og naive setninger imellom, som minner mer enn hva åndsverksloven bør tillate om Loe. Faktakunnskapene blir også her masete (særlig når Mattias forteller alt han vet om Nico, som han ikke engang hadde hørt om), særlig den geografiske autismen. Harstad er ikke helt god i hoderegning (i slutten av boka er han 49, det vil si at boken avsluttes i 2018, men han gjør referanser til nåtiden fortsatt), og han opprettholder uvanen ved å skrive "teve" i stedet for TV. Noe er småting, men til sammen blir det mer unødvendig enn tilføyende.

Når det er sagt, er denne boken lettlest, artig og interessant. Harstad er jo flink til å skrive, stort sett. Harstad er blitt beskrevet som en dikter, og det er nok riktig. Språket hans veksler mellom det banale "(han) ga meg en god klem, færøyklem" til den geniale, der Færøyenes landskap blir Fuktighetens Hav, i tråd med Buzz Aldrin-metaforen. Det er noen riktig gode metaforer og en god skildring av en ustabil manns noe egne minner fra perioder der han får delvis blackout. Alt dette er bra, men han skriver en roman, og Harstad er en forfatter som trenger en god historie. Han har nok lært noe, for "Hässelby" er nok mer drevet framover, mens "Buzz Aldrin" er bedre innen personkarakteristikk. Men 650 sider blir for mye vås. Moralen blir også litt bisarr, det er som om vi er ansvarlige for hans tvangstanker. Muligens delvis riktig, men svært søkt. Litt mindre Jolly Cola og litt mindre gjentakelser i de endeløse setningene, og denne boken hadde lett fortjent en 7-er.

5/10: Tidvis velskrevet, men også langdrygt epos om menneskeheten.

Det var først da jeg begynte å lure på hvor gammel jeg var da jeg begynte på denne boken at ting begynte å skje. Før dette var boken stort sett en barnebokhelts (boken handler om Albert Åberg) navlebeskuende prat om sitt anstrengte forhold til faren sin og hans minner fra 80-tallet. De aller fleste av de 260 første sidene er faktisk, på tross av godt språk, irrelevant tomgangssnikksnakk der hovedpersonens (og forfatterens) kunnskaper om Hong Kong og Paris (hvordan husker han alle gatenavnene 20 år senere?) og popmusikk har forrang over en faktisk fortelling. Nå er mimringen fra 80-tallet moro, men den er egentlig svært orientert rundt musikksmaken til Albert. Deretter begynner ting å skje, nærmere bestemt på side 261. Harstad forlater en stream-of-conciousness-aktig stil og går over til en slags gotisk/magisk-realistisk/konspiratorisk hendelse. Man legger merke til de litt merkelige situasjonene som Harstad tilsynelatende lot ligge og ser hvordan alt henger sammen på en eller annen måte. Tempoet skrus opp fra passgang til gallopp, sammenhengene blir stadig viktigere og forventningene stiger til godt over bredden.

For så å synke. Avslutningen blir platt, inkonsekvent og helt ute av stil med bokens stil ellers.  I forhold til bokens tempo ellers, er det lov til å bli skuffet. Imidlertid er bokens samlede verdi så høy at jeg ikke har noen problemer med å anbefale den.

Når det er sagt må jeg angripe språket litt også. Harstad befinner seg ofte mellom to ekstremer, den naive Loeske (mine setninger): Klokka er fem. Jeg er sent ute. Vurderer taxi, men finner ut at jeg ikke har råd. Føler at jeg blir irritert på meg selv. Tenk hva jeg går glipp av nå (og så videre) til setninger av faulknerske dimensjoner med overdrevne flinkis-referanser (igjen, min setning):I dag bestemte jeg meg for å ta turen gjennom Place de la Concorde til Jardin des Tuileries for å lese Koestlers The Ghost in the Machine, slik Sting gjorde rett før han brøt med The Police og ga ut The Dream of Blue Turtles, da jeg fikk øye på en liten gutt som minte meg om Viktor før den hendelsen i fjerde klasse der all uskyld forsvant (ad infinitum). 

Det er bra med research, men det er som sagt unødvendig med en så detaljert, nærmest kart-aktig gjengivelse av byer, ekstremtrivia om Police og pseudointellektuell filosofi om Koestler og Jung. Sammen med de lange setningene blir de til tider irriterende. Særlig er den detaljerte fototuren og søppelruten han tok i Paris så overfylt med fakta og geografisk spisskompetanse at det er slitsomt å lese til tider. Det er med en viss barnslig glede at jeg oppdager noen feil. Blant annet roter han mellom norsk og svensk, ved at han skriver Mörby Centrum med norsk ø (s. 205) og at Albert (som burde hete Alfons, ettersom han er svensk) mener at han oppsummerer alt fra A(lbert) til Å(berg) enda det svenske alfabetet ender med ö. Han mener et sted at det er 70 år siden D-dagen (det er 60) og han, som tross alt er en stor filmekspert, ikke nevner The Longest Day i stedet for Saving Private Ryan (s. 402 - sistnevte er svært inspirert av førstnevnte). Grunnen til at Albert Åberg velges er vel muligens at han er den beste av mennesker, men du trenger ikke lese mange sidene før du skjønner at det er mange andre som er langt snillere.

Konklusjon: Tilbake på sporet igjen. Harstad er en svært dyktig forfatter og han skriver godt, så godt at vi ikke trenger den håpløse suffiksen "-til å være norsk", men han kunne kanskje jobbet litt mer med avslutningen, som blir for plutselig, overmoraliserende og bisarr, og ikke brukt halve boken til innledning.

7/10: Fremragende fremtidsdystopi om mentalklinisk samfunn  

Jovisst gjør det vondt når knopper brister, men det gjør neppe mer vondt enn å leve i Verdensstatens totalitære system, der alle overvåkes og alt og alle er underkastet staten (man trenger tilatelse til å gå på besøk til hverandre, og det er forventet at man angir hverandre om nødvendig). Boye skal ha vært inspirert til denne boken etter opphold i både Tyskland og Sovjetunionen, ikke ulikt Orwells 1984 (riktignok utgitt ni år etter Kallocain). Det som skiller denne boken fra 1984 (vel, i hvert fall de første sidene jeg greide å slite meg gjennom) er at hovedpersonen, Leo Kall, er hjernevasket selv. Han anser ingenting for å være feil med systemet, tvert imot er han stolt av alle de perverse reglene og kravene om underkastelse. Den eneste sterke følelsen han nærer, bortsett fra stolthet over systemet, er forakt for sin overordnede, den noe mer reflekterte Rissen. Hans kone har han knapt følelser for, og barna tilhører for alle praktiske formål Verdensstaten. Som for øvrig er i krig med Universalstaten.

I tillegg til å være hovedperson og hjernevasket, er også Leo Kall kjemiker. Han har greid å lage kallocain, en væske som gir først en følelse av beruselse (som ikke finnes i dette perfekte samfunnet lenger) og som dermed får offeret til å innrømme alt, før offeret får en fylleangst av en annen verden. Muligens er dette basert på det virkelige skopolamin (for oss MacLean-fans), men uansett er det interessant å se hvordan verdensstaten reagerer på muligheten å frata individet den siste private rett, sine egne tanker og meninger. Ettersom dette er en totalitær stat, blir av åpenbare grunner sannhetsserumet svært populært. Kall kommer i et dilemma; han har fått mer makt, men kjenner ikke spillereglene.

Boken er velskrevet, karakterene er troverdige og moralen er på sin egne snurrige måte hyggelig. Den vidunderlige ikke-konversasjonen mellom Leo og Rissen og mellom ham og hans kone Linda, er fantastisk. Boken er kanskje noe kort, men det betyr også at den er forbausende fri for utenomsnakk. Avslutningen, derimot, blir noe deus ex machina (eller "å snike seg unna en skikkelig oppklaring", som det heter på norsk), både med hensyn til Kalls og til samfunnets utvikling. Alt i alt er det imidlertid en svært lesbar bok, som bør finne veien til diverse litteraturpensum.

 

7/10: Festlig bok om autistisk barn med skarp hjerne.

Denne boken er en av de beste ungdomsbøkene som finnes. Stor fan. Den handler om Christopher, en 15 år gammel gutt som bor med sin far (moren døde visstnok på sykehus), og som oppdager nabohunden som er spiddet med en høygaffel. Christopher bestemmer seg for å løse "den merkelige hendelsen med hunden den natten", som tittelen heter på norsk. Dette er en spesielt vanskelig oppgave for Christopher, da han lider av Aspergers syndrom, en såkalt høyfunksjonell autisme som gjør at han har forskjellige tvangsforestillinger. Enda syndromet aldri nevnes ved navn, er det rimelig klart; han nekter å spise maten om potetmosen blandes med ketchupen, misliker å bli tatt på mer enn nødvendig, forstår ikke metaforer eller ordleker og tar stort sett alt bokstavelig.

Dette medfører at han stort sett ikke liker litteratur, med noen unntak, især Sherlock Holmes (tittelen på boken er hentet fra "Hunden fra Baskerville"), og han bestemmer seg for å benytte Sherlock Holmes’ metoder for å løse gåten. Dette gir ham et fortrinn fremfor andre, da han sjelden lar seg påvirke av følelser utover de knyttet til hans aversjoner. Selve mysteriet er egentlig verken så vanskelig å løse eller voldsomt vesentlig. Dette er egentlig en bok om en med Aspergers og hans syn på livet og Swindon (for øvrig en by jeg melder meg frivillig til å ikke dra til). Det er interessant spesielt fordi disse hindringene hindrer ham i å gjøre ting vi lett hadde gjort, men samtidig fordi han gjør ting vi ikke hadde turt.

Det fine med boken er at dette ikke er en bok som innbyder til sympati overfor stakkars lidende, men bare viser en verden der de med Asperger stort sett har det fint - så lenge de får lov til å ikke bli tatt på eller spise potetmos med ketchup (eller hva enn de har for seg).

4/10: Artig guttetur uten egentlig innhold

"L" er en tøys&tull-bok om at at Erlend Loe har komplekser fordi han ikke var med på å bygge Norge, og at han i et sprøtt innfall skal han bevise at indianerne gikk på skøyter fra Amerika til Polynesia under siste istid. Boken handler stort sett om denne ekspedisjonen, et prosjekt dømt til å mislykkes både for sin egen skyld og fordi han har samlet en gjeng naive og tafatte gutter (de gidder ikke engang sette seg inn i indiansk eller polynesisk historie eller kultur). Historien er muligens heller historien om dem og deres konflikter, men ettersom de er så like, blir det ikke store utfordringen. Seks drømmere og en kokk finner ikke akkurat opp kruttet sammen, men det er jamen moro til tider.

Erlend Loe er kjent for en naivistisk stil, og den rett frem enkle måten å tenke på er definitivt annerledes. Jeg valgte derfor å lese det som en crazykomedie, litt som Don Quixote, fordi Loe er omtrent like virkelighetsfjern. Jeg lo høyt noen ganger, men etter hvert ble det litt for anmassende. Loe er ikke noen Cervantes, og drivet i historien er nærmest fraværende.  Språket er kort og greit, men det blir litt slitsomt etter hundre sider med fireordssetninger. Loes språk minner også om Hemingways i det at ingen av dem liker "" eller andre indikasjoner på samtale. I forlengelsen av dette sparer Loe plass ved å ikke minne oss på hvem som er hvem (jeg vet i hvert fall at jeg slet veldig med Kim og Yngve og etter hvert Even). Dersom noen andre skal lese denne boken, her er en liten oppsummering av deltakerne:

1. Erlend er vår helt som vil sette Norge på kartet, helst uten å gjøre noe.
2. Even, hans bror, liker å sove
3. Martin studerer jenter, og lager et jentenes periodiske system. Han er redd for Lånekassen
4. Egil som er en sta barndomsvenn av Erlend med Lara Croft fetisj.
5. Roar er en anti-intellektuell kokk som egentlig ikke hører hjemme der.
6. Yngve er en filmviter som trekker in Gwyneth Paltrow for ofte
7. Kim er gruppens multimediaekspert og kunstner

Det begynner kanskje som et dødsdømt forskningsprosjekt, men det er egentlig en guttetur med enda dårligere planlegging. "L" hadde nok hatt godt av litt trimming, men ettersom redaktører med ryggrad nok til å si "Dette er nok for mye utenomsnakk" er i mangelvare (jamfør Uri), kan man ikke bli overrasket. Det er knapt noen historie, i hvert fall ikke på langt nær nok til å dekke 450 sider. det betyr at mange dessverre har falt av når det jeg oppfatter som den beste delen kommer på side 365 (da de prøver ut ideologier). Det er jo morsomme elementer foran også, som når han skaffer penger til turen eller den noe meningsløse turen til New York.

 

Konklusjon: Kan leses stykkevis og delt. Fra perm til perm er det mer slitsomt.

9/10: Herreminskapersåmoro!

Denne boken er altså skrevet på 1600-tallets spede begynnelse. I sammenheng hadde den spanske inkvisisjonen holdt på i omtrent 120 år, Europa var 14 år fra den egentlige første verdenskrig, tredveårskrigen, Opera hadde ikke blitt oppfunnet ennå, Nederland var ikke anerkjent (i hvert fall av alle), ingen hadde hørt om Australia og det var 43 år før Petter Dass ble født (apropos, kloakk var langt unna). Norsk litteratur på denne tiden kan få plass på et frimerke, om du har stor skrift. I denne tiden skriver Miguel de Cervances boken som på norsk kalles "Den skarpsindige lavadelsmannen Don Quixote av La Mancha" (jeg hadde vel foretrukket "Den oppvakte ridderen Don Quixote til La Mancha").

Dette er en crazykomedie av beste sort. Den hakke gale, lutfattige og middelaldrende Don Quixano, som har lest ørti ridderromaner av typen Sandemo, blir overbevist om at han selv er en vandrende ridder Don Quixote. Dermed blir hans øk den stolte hesten Rocinante, nabojenta den skjønne Dulcinea (hun er aldri direkte med i historien) og en enkel nabo, Sancho Panza, hans væpner. Don Quixote forholder seg kun til den enkle verdenen fra ridderromaner, der alle kan deles inn i enten skurker eller deres ofre. Han "redder" og angriper både hederlige og uhederlige, gjetere, sauer, vindmøller og hva det måte være. Han har stort sett helt egne versjoner av til og med de enkleste historier, noe som skaper ham enda større problemer. Ettersom riddere hadde vært utdatert i omtrent 200 år, og verden utenom enten ikke skjønner eller gidder å spille med på hans påfunn, oppstår det en del vidunderlig absurde situasjoner.

Som om det ikke er nok, er boken skrevet som om forfatteren er en som samler manuskripter og legender om denne berømte ridderen og hans mange gjerninger. Han har ofte en kritisk røst til kildene (som når han må benytte seg av et "tvilsomt dokument" skrevet av en som mislikte Don Quixote). Dette skaper en viss autensitet til historien, noe som skaper en enda mer surrealistisk og sprø historie. I 1604.

Språket er kanskje litt tregt til tider, men siden den er skrevet i kapitler som stort sett er avsluttede historier, kan den nesten oppfattes som en novellesamling. Uansett er dette en av de beste bøkene jeg har lest.

?/10: Denne forstår jeg ikke. Resten av verden mener den er genial, så jeg har gått glipp av noe storstlått

Advarsel: Spoilere! For å si det mildt. Dette er regnet som en klassiker. Det er en flott bok som tar for seg kvinnenes situasjon i samfunnet, den setter ting på dagsorden og alt det der. Likevel kan jeg styre min begeistring.

Kort oppsummert er handlingen omtrent sånn:

1. Emma Bovary giftet seg med Charles fordi hun var lei av å sture hjemme.
2. Hun håpet på at Charles ville til Paris, men han var fornøyd i Rheims.
3. Emma sier ingenting, men satser på passiv-agressiv teknikk.
4. Irritert over at de ikke bor i Paris, skaffer Emma seg en haug med elskere
5. … og et barn, som egentlig er i veien for henne.
6. Byens apoteker tjener mange penger, mens Charles tjener ålreit.
7. Emma er frustrert over at elskerne ikke tar henne til Paris.
8. Hun bruker mange penger på tull fordi hun synes synd på seg selv.
9. Elskerne gidder ikke mer.
10. Emma tar livet av seg.
11. Charles blir deppa, og det ignorerte barnet blir enda mer ignorert.
12. Charles dør, og apotekeren blir rik.

Moral? Tja… bli apoteker? Det skal være en kvinnefrigjøringsbok, men det er jo bare stusslig. Det eneste menneske man synes synd på er barnet og til en viss grad Charles. Han er imidlertid så tafatt at det ikke helt går, det heller. Om Emma har jeg bare forakt, hun er så selvsentrert at barn og mann må gjerne sulte så lenge hun kan ivareta håpet om Paris.

 

 

 

 

 

 

 

1/10: Pompøst vrøvl av en akademias Knut Haavik

Tor Bomann-Larsen har skrevet tre bind hittill i biografien om Haakon VII. Dette, bind 2, tar for seg 1905. De fleste som kjenner meg vet hva jeg mener om denne.

For dere andre: av og til kommer man i den situasjonen at man selv er en slags ekspert på det som omtales. I mitt tilfelle er det altså 1905 og omstendighetene omkring unionsoppløsningen. Da skjærer det selvfølgelig i samtlige sansefelt når noen først tråkker på dette feltet med den elegansen og finessen man kan forvente seg av en spesielt irritert Otto Jespersen og atpåtil blir tilskrevet honnørord som "historiker" og "ekspert".

Tor Bomann-Larsen er ingen av delene. Han er tegneserietegner av utdanning, noe som forklarer de ekstreme stereotypene han maler frem (helten er sterk og slank, skurken er gammel, tykkfallen og/eller dum). Imidlertid kan utmerket godt tegneserietegnere bli dyktige historiefortellere om de har en viss dyktighet, men dette mangler også Tor Bomann. I tillegg til de tidligere nevnte stereotypene, roter han konsekvent med fakta og bilder, han presenterer ikke noe som engang likner på nøytralitet og han er usedvanlig forenklet i sine observasjoner. Dette medfører at han kan beskrive hvordan den ene av de to norske diplomatene, Fritz Wedel Jarlsberg, dummer seg ut, men utelater de kolossale blemmene til Fridtjof Nansen, som da er helten framfor noen. Bomann Larsens beskrivelser av ham har nærmest homoerotiske overtoner. At Haakon VII og Maud knapt nevnes i boken etter side 200 og da kun som statister er ikke et kvalitetsstempel gitt bokens hensikt, men at unionsoppløsningen beskrives fra et så rojalistisk ståsted og så langt fra begivenhetenes faktiske sentrum, det er beklagelig.

Konklusjon: Språket er pompøst, beskrivelsene ekstreme, poengene billige og det vitenskapelige argumentet tynnere enn Grete Waitz. At jeg plasserer denne i kategorien "sakprosa" og ikke "kiosklitteratur" er selvfølgelig en teknikalitet, der hensikten helliggjør middelet. Noe som er en for så vidt god oppsummering på dette makkverket.

 

Hvordan løse verdens problemer om du er en mosaiker.

Dette er egentlig en svært trivelig historie om en mosaiker som blir trukket med i et maktspill i Sarantium, den overlegent største, mektigste og mest imponerende byen i verdenen. Boken er for så vidt fantasy, men det overnaturlige er forsvinnende lite i veien for en god historie, det nærmeste man kan snakke om overnaturlig, er at nevnte mosaiker faktisk blir trukket inn i hoffintriger - og kommer helskinnet gjennom det. Historien er for så vidt mer av typen action/spenning, og dyptgående personkarakteristikker er det få av. Det er kanskje like greit.

Mosaikeren heter Caius Crispus, men blir stadig kalt Crispin, som fungerer som en evig påminner om at det er en nordamerikaner som har skrevet boken. Han kommer fra et land som er til forveksling likt Romerriket, som nå er erobret av gotere antae, et relativt primitivt, men minst like utspekulert, folkeslag. Crispins læremester, med det heldigere navnet Martinius, lurer et sendebud til å anta at Crispus er ham, og på den måten blir Crispinius anmodet om å infinne seg i Sarantium for å hjelpe til med å forevige kapellet i den imponerende domen i byen. Det er Valerius II som står bak, det vil si han og hans kone, en tidligere danserinne med alle de negative konnotasjonene. Valerius II og hans kone er for kløktige og listige for sitt eget beste, og den stakkars mosaikeren Crispus, med hans medhjelpere, må balansere mellom de to sidene i denne konflikten for å overleve.

Stor litteratur er det muligens ikke, men en hyggelig opplevelse er det likevel.

 

 

 

 

 

 

 

 

2/10 Forutsigbart og uengasjernde om råttent universitetsmiljø

Det var ikke uten forventninger at jeg kastet meg over boken der Helene Uri, lingvistikkens vidunderbarn og enfant terrible, tar et oppgjør med Blindern. Historien, som nærmest er en rød tråd som forbinder de mange lingvistiske poengene og bisarre personkarakteristikkene, er et rett-frem og forutsigbart trekantdrama mellom den selvopptatte "jeg bryr meg ikke om konvensjonene"-professoren Edith Rinkel, den selvopptatte og selvutnevnte "guds gave til kvinnen" Pål Bentzen og den selvopptatte "flink pike for enhver pris" Nanna Klev. Nesten alt foregår på Institutt for Futuristisk Lingvistikk, et liksominstitutt som til alt overmål ble gitt et eget og svært påkostet hus i forskningsparken. Tro det den som kan.

"De beste blant oss" bør appellere til meg, ettersom jeg mener at Blindern fortjener en offentlig skittentøyvask, og fordi jeg er sterkt enig i konklusjonene om livet der. Imidlertid mislykkes Uris bok ganske så kraftig. Det blir heller en bitter kommentar som sannsynligvis er ment som et oppgjør med Uris egne kolleger, med bare svært flyktige referanser til Hylland-Eriksen ("turboprofessoren"), Berg Eriksen ("som gifter seg med studentene sine") og Arne Torp ("kjendisdatter"). Dette preger boken og fjerner oppmerksomheten fra det som kunne ha vært et svært velskrevet verk.

For boken har positive trekk. Språket er livlig og giftig, ikke ulikt Baudelaires. Fortellstemmens etterpåkloke beskrivelse minner om Mykle. Den distanserte beskrivelsen av heltene, hvis det finnes noen, er ikke ulikt Flauberts teknikk. Uri kan skrive, men hun bør ikke skrive på fire forskjellige måter. Det resulterer også i svakhetene; som Baudelaire, er også hennes historie syltynn, og som i Flauberts roman klarer du knapt å finne en eneste person du greier å ha noe sympati med. Resultatet blir deretter, hvem som er slemme ulven og hvem som blir uskyldig brukt, er det vanskelig å interessere seg for. Det er muligens her skoen trykker for min del. Det skal være en komedie, og dermed skal man le av disse figurene, men dersom det er en korrekt beskrivelse, blir man bare trist, enten på vegne av instituttet eller på vegne av Norge, hvis intellektuelle elite er i en ganske trist posisjon.

Ettersom hun er lingvist, er det nærliggende å tillegge Uri to kvaliteter som egentlig ikke nødvendigvis er ensbetydende med hennes utdannelse - klart språk og god tegnsetting. Uri har hatt en veldig beskjeden forlegger, fordi det er langt mindre materiale enn 438 sider  tilsier. Kutting hadde gjort underverker her. Der Mykles avsporinger er korte, er Uris lange, ofte uten poeng, og med en regnskog av paranteser. Uris bok blir en blanding mellom en "se hvor flink jeg er i lingvistikk", en "disse menneskene liker jeg ikke" og en tredjedel selve historien.

 

 

9/10 Herlig historie om selvopptatt intellektuell romantiker og mange vakre observasjoner i form av prosadikt.

Jeg begynner lett med en av mine favorittbøker. Først og fremst er jo Charles Baudelaire en poet og en kritiker jeg er i nesegrus beundring over. Novellen La Fanfarlo er da ikke hans sjanger, og det merkes. Historien er syltynn og poenget er mildt sagt enkelt. Deri ligger ikke kvaliteten til denne mannen. Baudelaire leker seg imidlertid med språk, og skildirngene hans er vidunderlig presise. Særlig er Samuel Cramer, en enkel og overbelest ung mann uten kontakt med verken egne egenskaper eller det annet kjønn, en perle. Det triste med det hele er jo at nettopp i disse pompøse kommentarene til Cramer ligger poesien; det er vakkert, men det er ikke snt man sier i vanlig samtale, med mindre man ønsker å imponere.

Prosadiktene er imidletid formfullendte. De er gode fordi språket får overtaket på formen, det vil si at Baudelaire ikke bryr seg mer enn høyst nødvendig om formen, eller den ekstreme mangelen på form, som Mallarmé og Rimbaud alltid virker så opptatte av. Skildringene om menneskets tilfredshet med egne monstre er av mine favoritter, men dikt XXXIII som oppfordrer til å la seg beruse, av vin, dyd eller poesi, hva enn som virker, er vel kanskje den som best oppsummerer ham.

Beklager at jeg ikke har flere skudd fra hoften, denne er jo nærmest for tannløs å regne - men dette er da ingen Vold, Mehren eller en annen lettvekter - dette er den viktigste poet i det nittende århundre.

Meg

Jeg jobber på Nasjonalbiblioteket, men har ingen bibliotekutdannelse. Jeg er glad i film og musikk fra alle aldre, med noen uhederlige unntak. For det meste leser jeg klassisk litteratur, men jeg har i det siste begynt på norsk samtidslitteratur. Helst i en god stol med te (te skal være svart og aromatisert, og aldri i pose) i nærheten. Ellers er jeg glad i fordommene mine, og jeg blir neppe overbevist om å lese det norske -stad-trekløvveret (Kjær-, Fløg- og Sol-; Harstad er ikke assosiert med dem). Jeg har en syrlig tone, men egentlig har jeg en hemmelig beundring for alle (vel, nesten alle) som greier å skrive bøker. Jeg er også rimelig fersk på dette med å lese i store kvanta, og jeg setter derfor stor pris på veileding i riktig retning (såfremt det ikke går utover ovennevnte fordommer, da). Kommentér gjerne flittig, eller send en e-post.

 

Bloggen: Bøker - and that’s it

Mitt navn er Andreas, og jeg er en purist. Jeg skriver en bokblogg som handler om bøker. Artige ting som hender med meg, filmer jeg liker og annet passer sikkert fint inn på en eller annen blogg - men ikke denne. Her holder jeg meg bare til bøker. Grunnen til at jeg lager denne bloggen er todelt: for det første er jeg ute av stand til å være stille, for det andre ble jeg inspirert av bookhouse girls-Siri, og er enig med henne at det er, eller i hvert fall inntil nylig var, få norske bokblogger. Som purist anser jeg da bare blogger som i hovedsak omhandler bøker som bokblogger. Men jeg er litt nøye på det, da.

Ettersom jeg kan ha en tendens til å skravle noe, har jeg innført et karaktersystem fra 1 til 10, sånn for å kort si hva jeg mener. Dette er som oftsest basert på førsteinntrykket mitt, og er ikke nødvendigvis hamret i stein. Imidlertid er jeg streng - jeg er gørr lei alle journalister som gir filmer eller CD-er toppkarakter. Toppkarakteren forbeholdes verdenslitteraturens største forfattere (men Cervantes fikk bare en 9-er). Til gjengjeld må man jobbe hardt for å fortjene bunnkarakteren. Kiosklitteratur og andre kategorier som stort sett ikke tar mål av seg å bli husket for ettertiden gir jeg ikke karakter - ikke fordi de er for dårlige, men fordi de må dømmes utifra helt andre standarder, og dermed fra en helt annen karakterskala, og da er det enklere å droppe det.

 

Karaktersystem

1. Burde ikke ha blitt gitt ut.
2. God tanke, dårlig gjennomføring - eller omvendt
3. Grei nok til å slå ihjel tid med
4. Interessant, men kruttet er ikke funnet opp i denne
5. En god bok, alt i alt.
6. En veldig god bok
7. Blant de bedre jeg har lest
8. Anbefales på det sterkeste
9. En klassiker, eller i alle tilfelle bør den bli det
10. Blant verdenslitteraturens største (dukker sjelden opp)

Ellers er det lite som er mer irriterende enn å få leseopplevelsen sin ødelagt av at en eller annen forteller om slutten. Derfor legger jeg inn en SPOILER hver gang noen skriver noe om en bok som kan gjøre nettopp dette - også meg selv.